Redegjørelser om bærekraft: Retorisk diskursanalyse av profesjonsutøveres strategitekster i akademia

Abstract

Det er et stort fokus på bærekraft i samfunnet på flerfoldige plan. Aktører, både kommersielle og ikke-kommersielle, må i mer eller mindre grad forholde seg til bærekraft. Dette gjelder ytterligere den høyere utdanningssektoren. Mulige problemer oppstår når begrepet brukes i ulike sammenhenger og til ulike formål uten at det nødvendigvis tydeliggjøres hva som legges i begrepet. Formålet med dette masterprosjektet er derfor å undersøke hvordan profesjonsutøvere i akademia gjør rede for sin forståelse av bærekraft og temaets relevans for sitt fag. Det teoretiske rammeverket består av et dialogistisk syn på meningskonstruksjon og konseptet om redegjørelser. Oppgavens datamateriale består av interne kartleggingsdokumenter, som inngår i en videre strategi knyttet til endringer i studieporteføljen ved NTNU. Dokumentene er produsert i forbindelse med prosjektet Fremtidens HUMSAM-studier i regi av NTNU. HUMSAM-prosjektet ønsket å kartlegge muligheter for fremtidens studieportefølje for å imøtekomme fremtidige samfunnsutfordringer, deriblant problemstillinger knyttet til bærekraft. Med utgangspunkt i dette er masterprosjektets problemstilling som følger:

1) Hvilke forståelser av bærekraft kommer til uttrykk i interne kartleggingsdokumenter om fremtidens studieportefølje ved NTNU og 2) hvordan redegjør de involverte studieprogrammene for denne forståelsen i relasjon til sine respektive fagfelt?

For å besvare disse forskningsspørsmålene er det gjennomført en retorisk diskursanalyse med fokus på kategorisering, intertekstualitet og modalitet. Funnene i analysen viser at det er stor variasjon i hvordan bærekraftbegrepet blir tolket og forstått. Noen studieprogrammer kategoriserer bærekraft eksplisitt som en miljømessig eller økonomisk dimensjon, mens andre viser sin forståelse av bærekraft mer implisitt. Flere studieprogrammer bruker FNs bærekraftsmål som retoriske ressurser for å konkretisere sin forståelse av bærekraft. Hovedvekten av studieprogrammene redegjør for sin forståelse av bærekraft på en slik måte som gjør at de posisjonerer seg som en ansvarlig aktør i sin vurdering av bærekraft, som et mulig tema i fremtidens studieportefølje. Studiens funn viser at bærekraft forstås som noe viktig og er noe som studieprogrammene har lyst til å bidra til. Samtidig er begrepet meget komplekst og uhåndterbart og kan derfor være vanskelig å forholde seg til. Som følge kan begrepets «ullenhet» påvirke hvor mye aktører er i stand til å oppnå hva gjelder bærekraft, tross gode intensjoner.

The attention to sustainability is everywhere on numerous societal levels. Commercial, as well as non-commercial actors all have to pay attention to sustainability to a certaint extent. This is also true for the higher education sector. There may arise possible complications when the terms are used in different contexts and for different goals without it necessarily being clarified what sustainability is. Thus, the aim of this thesis is to explore how actors in academia account for sustainability and about whether or not they find it applicable for their respective fields of study. The theoretical framework consists of dialogism and accounts as means of sense-making practices. The empirical data constitute internal documents in conjunction to Fremtidens-HUMSAM project by NTNU. The main goal of said project is to map out six areas of societal importance, in which the area of sustainability is accounted for as one of these six areas. Thus, the research question of this thesis are as follows:

1) What kind of varieties of the sustainability-term are expressed in internal strategy documents and 2) how do the involved study programmes account for their conception of the sustainability term in relation to their respective fields of study?

In order to answer these questions a rhetorical discourse analysis has been conducted. The analysis aims to identify the use of categorisation, intertextuality and modality in the data material. The findings of the study show that there are substantial variances in how the different study programmes make sense of sustainability. Some of them understand sustainability as something environmental, while others view sustainability through an economic dimension. A number of study programmes utilise UN’s sustainable development goals as a rhetorical aid in order to deliver a more concise explanation of how they understand sustainability. The majority of the study programmes express a desire to account for themselves as responsible actors in academia through their evaluation of sustainability as a relevant area of the future. The findings in this thesis show that study programmes, through their involvement as actors in academia, are inclined to contribute to sustainability. The implication of these findings indicate that the scope of contribution and change might be limited by the complexity of the term, thus making it rather tricky to achieve actual progression in the area of sustainability.