| dc.description.abstract | I denne oppgaven har de tre novellene «Mannen og de greske søylene» (1948), «En
blomst i knapphullet» (1958) og «Skoene» (1967) av den norske forfatteren Agnar Mykle
blitt analysert fra et psykoanalytisk perspektiv. Hovedmålet har vært å se hvordan drifter
og familiære relasjoner ved hovedkarakterene kan tolkes psykologisk. For å få til dette
har jeg tatt i bruk et teoretisk rammeverk fra psykoanalysens mest kjente teoretiker,
selveste Sigmund Freud.
Jeg har først presentert oppgavens målsetning og min motivasjon for å skrive den.
Deretter har Agnar Mykle blitt presentert i en biografisk og litteraturhistorisk kontekst,
før jeg har lagt fram novelleutvalget og min begrunnelse for det. I analysen har tekstene
blitt grundig gjennomlest for å finne underliggende meninger som kan svare på
oppgavens problemstilling. Hver tekst har blitt analysert på sine egne premisser ved
hjelp av psykoanalytisk hermeneutisk metode. Til slutt har jeg lagt fram mine
observasjoner og min endelige konklusjon.
Mykles litterære bumerke er hans burmetafor. Denne metaforen tegner et bilde av
menneskets naturlige driftsutfoldelse som «buret inne» av samfunnets moralske påbud
og forbud. Gjennom analysen har jeg kommet frem til at et gjennomgående fellestrekk
ved de litterære karakterene, er nettopp deres indre konflikter knyttet til det å følge
driftsimpulsene kontra å rette seg etter samfunnets normer og forventninger. Denne
konflikten kommer til syne gjennom karakterenes bruk av diverse forsvarsmekanismer,
deres verdensanskuelse og de internt fokaliserende fortellerinstansenes bruk av språklige
virkemidler. Lesningen har identifisert ulike driftsforestillinger- og impulser i karakterene,
og sett disse i lys av deres relasjoner til familiemedlemmer og deres fortid. | |
