| dc.description.abstract | Hensikten med denne bacheloroppgaven har vært å undersøke dativens status i ringsakermålet i et syntaktisk perspektiv. Dette har for det første blitt gjort ved å se på hvordan den norske dialektdativen generelt, og dativen i ringsakermålet spesielt, kan beskrives innenfor generativ grammatikk. I tillegg har jeg også anlagt et diakront perspektiv og sett på graden av opprettholdelse av dativ på tvers av generasjoner i dialekten. Utgangspunktet for denne karakteriseringen er hvorvidt dativen trigges i ulike in situ-kontekster, samt om den opprettholdes ved tematisering.
Datagrunnlaget for oppgaven er primært innhentet gjennom en akseptabilitetstest. Jeg hadde fem informanter, to yngre og tre eldre, som med utgangspunkt i sine språklige intuisjoner vurderte hvorvidt de kunne brukt dativformer i ulike testsetninger de ble presentert for. I tillegg settes denne empirien i sammenheng med funn fra tidligere forskning på dialektdativen (Eyþórsson, Bondi Johannessen, Laake og Åfarli, 2013; Åfarli & Fjøsne, 2012).
Resultatene bekrefter i stor grad tidligere forskning som er gjort på den norske dialektdativen, men viser også noen tendenser som kan være spennende utgangspunkt for videre forskning. Når det kommer til hvordan dialektdativen skal karakteriseres, støtter mine funn Åfarli og Fjøsnes (2012) forslag om at den best beskrives som en «svak ikke-strukturell kasus». I all hovedsak bekreftes også hypotesen om at de eldste språkbrukerne vil ha størst akseptabilitet for dativ. Unntaket her er forholdet mellom bedømmelsen til en av de eldre informantene og begge ungdommene. I oppgaven foreslår jeg at dette har sammenheng med at ungdommens dativbruk ikke er resultat av et automatisert, internalisert system, men av et, mer eller mindre bevisst, ønske, om å referere til spesielle verdier dativbruken signaliserer. Den sistnevnte hypotesen er basert på et svært begrenset empirisk grunnlag, og har derfor behov for å undersøkes videre. | |
