Relevansteori og fiksjon

Abstract

Relevansteori baserer seg på forholdet mellom positive kognitive effekter man får ut av, og prosesseringskostnad ved å tolke kommunikasjon. De positive kognitive effektene er endringer i lytterens kontekst, og denne har en kobling til den virkelige verden slik relevansteorien er satt fram av Dan Sperber og Deirdre Wilson. Fiksjon, som selverklært løgn, ser ut til ikke være en god kandidat for denne typen effekter, og burde i så fall bli ansett som irrelevant. Å forklare relevans gjennom å forstå fiksjonen som en form for metafor, som er den vanligste måten til nå, løser kun noen av tilfellene. Denne oppgaven legger fram de mest relevante sidene ved relevansteori og hvordan fiksjon har blitt forstått innenfor området tidligere, og foreslår å enten tillate at endringer i antagelser om virkelighet i en annen verden kan gi positive kognitive effekter, eller å gjøre oppøvelse av de kognitive funksjonene gjennom en form for leik til noe som fører til relevans. Ved begge løsningene kan all fiksjon bli relevant.

Relevance theory is based on the balance between positive cognitive effects and the processing cost of interpret communication. The positive cognitive effects are changes in the context of the listener, and this has a connection to the real world in relevance theory the way it has been set forth by Dan Sperber and Deirdre Wilson. Fiction, as a self-proclaimed lie, does not seem to be a good candidate for this type of effects, and if so, should be seen as irrelevant. Explaining relevance for fiction as a kind of metaphor, the most common way today, soles only part of the problem. This thesis shows the most relevant parts of relevance theory and how fiction has been understood, and suggests to either allow changes in assumptions about a possible world to give rise to positive cognitive effects, or to make the training of cognitive skills through play as something that leads to relevance. Both solutions can make fiction relevant.