| dc.description.abstract | Forholdet mellom litteratur og psykoanalyse har vært et av gjensidig avhengighet, der Freud har hentet inspirasjon fra litteraturen, og litteraturen i sin søken etter kunnskap om selvet, har blitt påvirket av Freud (Trilling, s. 152, 1940). I Zenos bekjennelser anvender Italo Svevo psykoanalysen for å utforske det mangefasetterte selvet til protagonisten Zeno Cosini. Det synes imidlertid å være et stridspunkt hvorvidt romanen skal leses strengt freudiansk, eller om den i større grad er en kritikk av Freuds teorier og terapeutiske teknikker. Hovedkilden til denne uenigheten stammer fra Svevos bruk av både verbal og dramatisk ironi, virkemidler som åpner for et bredt spekter av tolkninger. I denne oppgaven vil jeg analysere Zenos bekjennelser med bakgrunn i psykoanalytisk teori og eksisterende litteratur om romanen, og undersøke konflikten mellom en psykoanalytisk lesning, og romanen som kritikk av psykoanalysen. | |