Nordmenns reaksjoner på avvik i innlærernorsk: en eye-tracking undersøkelse av effekter av finitt- og tempusavvik på språkprosessering

Abstract

Språklige avvik – grammatiske feil, staving- og bøyingsfeil – fører til spesifikke hjerne- og atferdsresponser i mennesker. Denne studien har undersøkt hvordan morsmålstalere av norsk reagerer på forskjellige typer av avvik i verbmorfologi ved å gjennomføre et eye-tracking-eksperiment. Informantene leste en rekke setninger som inneholdt avvik i to morfosyntaktiske kategorier: finitthet og tempus. Stimulisetningene inneholdt infinitivsformer av verb som fremstod som avvikende i konteksten, med enten finitt- eller tempusavvik, eller både finitt- og tempusavvik samtidig. Informantene leste også kontrollsetningene der infinitivsformen var grammatikalsk riktig, til sammenligning. Basert på Eides (2009) teori om at finitthet og tempus er to adskilte trekk, forventet jeg å finne forskjellige reaksjoner på finitt- og tempusavvikene. I tillegg, basert på bevismateriale som antyder at finitthet er et mindre fremtredende trekk enn tempus (mest sannsynlig fordi finitthet mangler semantisk innhold), forventet jeg at tempus ville oppfattes som et «viktigere» trekk, og at nordmenn ville prosessere finittavvik fortere enn tempusavvik. Jeg forventet også at prosessering av setninger med begge typer av avvik ville kreve en større kognitiv innsats enn prosessering av setninger med bare én type av avvik. Resultatene av eye-tracking-eksperimentet støttet delvis disse prediksjonene: setninger med finitt- og tempusavvik produserte forskjellige reaksjoner, og tempusavviket førte til lengre lesetid, noe som indikerer at dette avviket var vanskeligere å prosessere enn finittavvik. Imidlertid produserte ikke setninger med dobbelt-avviket en større effekt enn setninger som inneholdt bare én type av avvik. Selv om videre forskning klart er nødvendig for å klarlegge kilden til effektene oppdaget i denne studien, påviser resultatene ulike lesemønster i setninger med finitt- og tempusavvik, noe som synes til å være empirisk evidens som korroborerer Eides (2009) teori om at finitthet og tempus er to distinkte trekk.

Linguistic errors – grammar mistakes, incorrect conjugation and spelling – all produce specific responses in human behaviour and brain activity. This study investigated the reactions of native Norwegian speakers to errors in verb morphology by studying their eye movements and reading patterns. The participants in this eye-tracking experiment read a number of sentences, which contained violations of two functional features: finiteness and tense. The stimuli contained infinitive verb forms used in three different types of context, which made the verb appear erroneous, either violating the finiteness or the tense distinction, or both. In the control condition the infinitive verb form was used in a context which made it appear grammatical. Based on Eide’s (2009) theory stating that finiteness and tense are two separate and distinct features, I predicted that the participants would demonstrate different reactions to violations of finiteness and tense. In addition, based on a body of evidence suggesting that finiteness is a less salient feature than tense (likely due to its semantic vacuity), I predicted that Norwegian speakers would perceive the tense feature as more “important”, and would therefore recover quicker from the violations of finiteness rather than tense. The combined condition, containing both violations, was hypothesized to be the most cognitively taxing for the participants. The results partially supported these predictions: the finiteness and tense conditions did in fact produce distinct reading patterns, with the tense violation resulting in significantly longer reading times, indicating more cognitive effort required to repair the anomaly. However, the combined condition did not differ significantly from either of the pure violation conditions. Although further research is necessary in order to confirm the underlying source of the effects observed in these results, the implication of this study is that reactions to finiteness and tense violations differ, which suggests that these two functional categories may in fact be distinct, corroborating Eide’s theory with empirical evidence.