Reparasjoner som samarbeidsstrategi: en empirisk studie av tegnspråklig teamtolking i en digital akademisk kontekst.

Abstract

Tegnspråktolk er en av de yngste profesjonene vi har, og tolkeutdanningen i Norge har siden 1970- tallet utviklet seg fra å være en modulutdanning over fem uker til å bli en treårig bachelorutdanning. I 2021 er tegnspråktolker påvirket av begrensninger ved å skulle formidle et tredimensjonalt visuelt/gestuelt språk gjennom todimensjonale digitale medier, som følge av nasjonale restriksjoner i forbindelse med koronapandemien. Digitalisering av flere av tolkenes arbeidsoppgaver medfølger aspekter som kan betraktes som utfordringer. Denne studiens hensikt er å få innsikt i hvordan samarbeidsprosesser forløper for å kaste lys over kompleksiteten som tolkene står overfor når det tolkes i en digital flerspråklig kontekst i akademia. Dette gjøres gjennom å besvare forskningsspørsmålet: Hvordan koordinerer tolk og medtolk sitt samarbeid gjennom bruk av reparasjonssekvenser i en digital kontekst?

Dette prosjektet er en kvalitativ studie basert på lyd- og videoopptak av en tolkemediert digital workshop i regi av en norsk utdanningsinstitusjon. Informantutvalget består av 21 deltakere, hvilket inkluderer hørende og døve ansatte i universitets- og høyskolesektoren og to tolker. Datamaterialet består av opptak av plenumsøkter der hovedtolk og medtolk er synlige i bildet. Gjennom en multimodal interaksjonsanalytisk og samtaleanalytisk tilnærming til materialet er tre ulike transkripsjonskonvensjoner modifisert og implementert i transkripsjon av engelsk talespråklige og norsk tegnspråklige ytringer, samt kroppslige posisjoneringer og bevegelser. Formålet med analysen er å identifisere reparasjonssekvenser mellom hovedtolk og medtolk.

Studien har vist hyppig forekomst av selv-initierte selvreparasjoner hos hovedtolk, og ingen forekomster av andre-initierte reparasjoner. Blant selvinitierte reparasjoner ble kun ett tilfelle kategorisert som et spesifikt reparasjonsinitiativ. Både hovedtolk som initiator og medtolk bidro med reparasjonsløsninger. En eventuell oppfølgingsstudie av en liknende situasjon som inkluderer analyse av primærdeltakere vil kunne implementere transkripsjonsformatet som er brukt i denne studien. Dette vil kunne kaste lys over kommunikative vilkår for samarbeid og reparasjonsarbeid blant deltakerne i situasjonen utover tolkenes samarbeidsstrategier.

Sign language interpreting is one of the youngest professions we have, and interpreting education in Norway has since the 1970s undergone a developed from being a module-based education over five weeks, to becoming a three-year bachelor education. In 2021, sign language interpreters are affected by limitations when it comes to conveying a three-dimensional visual/gestural language through two-dimensional digital medium, because of national restrictions due to the corona pandemic. The digitization of several of the tasks interpreters perform includes aspects that can be considered challenging. The purpose of this study is to gain insight into how collaborative processes proceed, to shed light on the complexity that interpreters face when interpreting in a digital multilingual context in academia. This is done by answering the research question: How do interpreters and co-interpreters coordinate their collaboration through the use of repair sequences in a digital context?

This project is a qualitative study based on audio and video recordings of an interpreter-mediated digital workshop organized by a Norwegian higher educational institution. The selection of informants consists of 21 participants, which includes hearing and deaf employees in a Norwegian higher educational institution, and two interpreters. The data material consists of recordings of plenary sessions where the active interpreter and co-interpreter are both seen in the picture. Conversation analysis and multimodal interaction analysis are applied as analytical approaches to the material. Three different transcription conventions have been modified and implemented in the transcription of English spoken and Norwegian sign language utterances, as well as bodily positionings and movements. The purpose of the analysis is to identify repair sequences between the active interpreter and the co-interpreter.

The study has shown frequent occurrence of self-initiated self-repairs by the active interpreter, and no occurrences of other-initiated repairs. Among self-initiated repairs, only one case was categorized as a specific repair initiative. Both active interpreter as initiator and co-interpreter contributed with repair solutions. A potential follow-up study on a similar situation that includes analysis of primary participants could implement the transcription format used in this study. This could shed light on communicative conditions for collaboration and repair work among the participants in the situation beyond the interpreters' collaboration strategies.