Senmoderne naivisme. En undersøkelse av naivismen som litterær strategi i Erlend Loes romaner Naiv. Super. (1996), Doppler (2004) og Dyrene i Afrika (2018).

Abstract

Denne oppgaven undersøker hvorvidt naivismen i Erlend Loes tre romaner Naiv.Super. (1996), Doppler (2004) og Dyrene i Afrika (2018) kan leses som en strategi i møte med senmoderne utfordringer.

Naivismen har av flere blitt omtalt som et uttrykk for lettheten som har preget tilværelsen hos en generasjon som kom til verden for sent, da landet allerede var ferdig bygget og de viktige kampene utkjempet. Selv som det sikkert ligger noe i en slik definisjon, er målet i denne oppgaven å undersøke hvorvidt den også kan ses på som en strategi for å håndtere problemer innen den senmoderne tilværelsen. For å kunne si noe om utfordringene individet står overfor i senmoderniteten, har jeg i hovedsak benyttet meg av sosiologen Anthony Giddens’ Modernity and Self-Identity (1991). Her tar jeg først og fremst utgangspunkt i begrepene refleksivitet, tvil, ontologisk sikkerhet og tillitt. Jeg undersøker også hvordan man i senmoderniteten har utviklet overlevelsesstrategier i møte med globale utfordringer, og hvorvidt disse overlapper med naivistiske strategier. For å definere og avgrense begrepet naivisme både som stil og strategi, benytter jeg meg av flere ulike perspektiver, deriblant Friedrich Schiller og Finn Skårderud. Med bakgrunn i blant andre disse, har jeg delt naivismen i tre ulike strategier: «Forenkling», «regresjon» og «det umiddelbare». Jeg har videre brukt disse tre strategiene som utgangspunkt til å analysere de tre romanene. I tillegg til å undersøke hvordan strategiene kommer til uttrykk i romanene, undersøker jeg også hvorvidt det har skjedd en utvikling fra Naiv.Super. fram til Dyrene i Afrika.

Ettersom oppgaven har et samfunnsmessig perspektiv, og forsøker å se litteraturen i samspill med konteksten den har oppstått i, undersøker jeg også Fredric Jamesons teorier om hvordan litteraturen og historien går i dialog. Jamesons grunnprinsipp er at all litteratur er politisk, og at den alltid bør leses i et historisk perspektiv. Oppgaven benytter seg ikke av Jamesons metodologi, da den blir for politisk for oppgavens ærend, men kommer likevel til å undersøke Loe i et samfunnskritisk og politisk perspektiv der det er naturlig.

This thesis examines whether naivism in Erlend Loe's three novels Naiv.Super. (1996), Doppler (2004) and Dyrene i Afrika (2018) can be read as a strategy in the face of late modern challenges.

Naivism has been described by many as an expression of the lightness that has characterized the lives of a generation that came into the world too late, when the country had already been built and the important battles had been fought. Although there is certainly something in such a definition, the aim of this thesis is to investigate whether it can also be seen as a strategy for dealing with problems in late modern life. In order to be able to say something about the challenges the individual faces in late modernity, I have mainly used the sociologist Anthony Giddens' Modernity and Self-Identity (1991). Here I primarily borrow the concepts of reflexivity, doubt, ontological security and trust. I also examine how survival strategies have been developed in late modernity to deal with global challenges, and whether these overlap with naive strategies. To define and delimit the concept of naivism both as style and strategy, I use several different perspectives, including Friedrich Schiller and Finn Skårderud. Based on these, among others, I have divided naivism into three different strategies: "Simplification", "regression" and "the immediate". I have further used these three strategies as a starting point for analyzing the three novels. In addition to examining how the strategies are expressed in the novels, I also examine whether there has been a development from Naiv.Super. to Dyrene i Afrika.

As the thesis has a societal perspective and attempts to see literature in interaction with the context in which it has arisen, I also examine Fredric Jameson's theories of how literature and history enter into dialogue. Jameson's basic principle is that all literature is political, and that it should always be read in a historical perspective. The thesis does not use Jameson's methodology, as it becomes too political for the purpose of the thesis, but will nevertheless examine Loe in a socially critical and political perspective where it is natural.