Virkeligheten som metode. Hvordan forsvare bruken av virkelige hendelser og personer litterært?

Abstract

I denne masteroppgaven undersøker jeg hvordan tre ulike forfattere; Vigdis Hjorth i "Lærerinnens sang" (Cappelen Damm 2018) og "Er mor død" (Cappelen Damm 2020); Ketil Bjørnstad i "Åttitallet" (Aschehoug 2018); og Helga Hjorth i "Fri vilje" (Kagge Forlag 2017) resonnerer seg frem til å bruke eller ikke bruke virkelige omstendigheter og personer i romanene sine. Gjennom en lesning av Poul Behrendts "Fra skyggerne af det vi ved" (Rosinante 2019), diskuterer jeg, hvordan romanen eller dens personer - virkelige som fiktive - behandles ut ifra den historie og de erfaringene leseren tar med seg inn i lesningen. Til slutt undersøker jeg, med utgangspunkt i Arne Melbergs "Selvskrevet. Om selvframstilling i litteraturen" (Spartacus 2007), forfatterens trang til å skrive om seg selv, men belyser også hvorfor det synes så interessant å lese om. Her trekker jeg inn teksteksempler fra Charles Baudelaires "Dagbøker" (Valdisholm 1993) samt Agnar Mykles "Brev og annen prosa" (Gyldendal 1997-98).

In this master's thesis I look at how three different authors; Vigdis Hjorth in "Lærerinnens sang" (Cappelen Damm 2018) and "Er mor død" (Cappelen Damm 2020); Ketil Bjørnstad in "Åttitallet" (Aschehoug 2018); and Helga Hjorth in "Fri vilje" (Kagge Forlag 2017) reason out whether or not to use real circumstances and people in their novels. Through a reading of Poul Behrendt's "Fra skyggerne af det vi ved" (Rosinante 2019), I discuss how the novel or its characters - real as fictional - are treated based on the story and the experiences the reader brings into the reading. Finally, I examine, based on Arne Melberg's "Selvskrevet. Om selvframstilling I litteraturen" (Spartacus 2007), the author's urge to write about himself, but also highlights why it seems so interesting to read about. Here I include text examples from Charles Baudelaire's "Dagbøker" (Valdisholm 1993) as well as Agnar Mykle's "Brev og annen prosa" (Gyldendal 1997-98).