"You should consider other possibilities like" - A study of the widening function of the discourse markers like and liksom

Abstract

Denne masteravhandlingen studerer diskursmarkørene like i engelsk og liksom i norsk. Tidligere forskning viser at førstnevnte har blitt studert nøye siden 1980-tallet, mens liksom har fått mer oppmerksomhet siden begynnelsen av 2000. Likevel er forskere fortsatt uenige når det gjelder hvilke funksjoner markørene har. Jeg hevder at noen typer setningsmediale like og liksom signaliserer en form for utvidelse, og jeg ønsker å forlenge denne analysen til setningsfinale like og liksom. Masteravhandlingen tar sikte på å vise hvordan setningsfinale like og liksom signaliserer at vi skal utvide forståelsen vår og ta andre muligheter i betraktning. Konklusjonene er tatt på bakgrunn av eksempler fra tidligere forskning, samt korpusdata. Funnene og analysen illustrerer at setningsfinale like og liksom signaliserer at man skal endre mulighetene man er ment å ha, og inkludere muligheter man tidligere ekskluderte. Videre viser analysen at funksjonen kan bli delt i tre, gruppert etter om utvidelsen gjelder for taler eller mottaker, eller både taler og mottaker. Den største forskjellen på like og liksom er at like sjelden signaliserer at talere (i motsetning til mottakere) bør endre deres forståelse, mens dette er vanlig for liksom. Et annet interessant funn er at flere eksempler fra tidligere forskning kan bli samlet under den foreslåtte utvidelsesfunksjonen

This thesis studies the discourse markers like in English and liksom in Norwegian. Previous literature shows that the former has been studied thoroughly since the 1980s, whereas liksom has received more attention since the beginning of 2000. Nevertheless, scholars still disagree regarding what both markers do. I argue that some uses of medial like and liksom signal a type of widening, and I wish to extend that analysis to final like and liksom. More specifically, the thesis aims to show how final like and liksom signal that we should widen what we entertain as 'live possibilities'. The conclusions are drawn from using examples from previous literature and data from corpora. The findings and the analysis illustrate that instances of final like and liksom signal that people should change the possibilities they are assumed to be entertaining, and include some possibilities they have previously excluded. The analysis further shows that the proposed function can be categorised in three different groups based on whether speakers or addressees, or both speaker and addressee need to extend their domain of real possibilities. The biggest difference between like and liksom is that like rarely signals that speakers (as opposed to addressees) should widen their beliefs, whereas liksom often does. Another interesting finding is that various examples from previous literature can be unified within the proposed widening function.