Digital stein og huggespor: En analyse av fotogrammetri som metode for formidling av bergkunst

Abstract

Sammendrag Hensikten med denne oppgaven var å se på hvilke potensial og utfordringer fotogrammetri hadde som metode for å formidle bergkunst, og se hvordan denne sammenlignet med andre former for formidling av det samme temaet. Til dette har jeg basert meg på rapporter fra ulike registrerings og dokumenterings-rapporter tilknyttet ulike helleristningsfelt i Midt-Norge, samt andre sentrale dokumenter tilknyttet bergkunstpolitikk i Norge. Basert på disse har jeg trukket frem tre faktorer jeg har funnet å være spesielt viktige for formidling av bergkunst: metodens iboende potensialer, autentisitet i stiluttrykk og tilgjengelighet. Basert på disse gjorde jeg en analyse av fotogrammetri som metode og fant at den har gode potensialer, både som metode og i forhold til autentisitet i stil, men når det kommer til tilgjengelighet er der et skille mellom potensialet for tilgjengelighet og hvor tilgjengelig metoden faktisk er slik den benyttes av institusjonene i Midt-Norge. Sammenlignet med andre metoder fant jeg at disse ofte har gode potensial som metode, men er enten mangelfull i autentisitet, eller vanskelig tilgjengelig. Jeg mener derfor at fotogrammetri er en god metode for formidling av bergkunst og ikke bare bruk av ny teknologi for teknologiens skyld og at det derfor bør satses på videre bruk av denne metoden for formidlingsformål.

Abstract The purpose of this paper was to see which potentials and challenges photogrammetry poses as a means to communicate rock art to the public, and see how this compare to other such methods. For this purpose I have based my research in various registration and documentation reports from various sites in central Norway, as well as other central documents tied to the politics of rock art conservation in Norway. Out from these I have highlighted a few key factors I have found to be especially important to the communication of rock art. these are: the methods inherent potentials, authenticity in style, and accessibility. Based on these I did an analysis of photogrammetry and found that the method has great potential as method and concerning authenticity, but when it comes to accessibility I found a disparity between the potential of the method and the current practises of the respective institutions in central Norway. Compared to other methods however, I found that the methods are good but found them lacking in either authenticity or accessibility. On the grounds of these analyses I would claim that photogrammetry as a method in this purpose has great potential and that we would stand to benefit from further investment in to this method.