Språkkartlegging og inkludering av flerspråklige barn i barnehagen

Abstract

Sammendrag

I Norge er språkkartlegging av barnehagebarn en omdiskutert praksis. Tilhengerne betrakter praksisen som et redskap for å gi barn den hjelpen de har behov for, og et tiltak for å bedre kvaliteten i barnehagen, og for sosial utjevning. Kritikerne mener at kartlegging strider mot sentrale verdier i den norske barnehagemodellen, og at praksisen setter barn i bås og baserer seg på et mangelperspektiv.

I språkkartlegging av flerspråklige barnehagebarn, møtes kartlegging og inkludering i et diskursivt spenningsfelt. I avhandlingen forstås språkkartlegging som en diskursiv og institusjonalisert praksis. Den er konkret og praktisk, men innbakt i større diskurser som omhandler flerspråklighet, inkludering, og barnehagen som samfunnsinstitusjon. Avhandlingen bygger på et diskursanalytisk rammeverk. Metodisk har jeg observert språkkartleggings-situasjoner og intervjuet pedagogene, og analysert kartleggingsverktøyenes instrukser.

Forskningsspørsmålene er:

Hva er bakgrunnen for kontroversen rundt språkkartlegging av flerspråklige barn? Hvordan kan språkkartleggingspraksisen virke inkluderende eller ekskluderende for flerspråklige barn? Hvordan påvirkes pedagogene og den pedagogiske praksisen av språkkartlegging av flerspråklige barn?

Funnene peker på at en instrumentell og standardisert bruk av kartleggingsverktøy kan lede til passivisering av barn og et institusjonalisert mangelperspektiv. Kartleggingsdiskursen kan også være med på å forsterke rådende representasjoner av forholdet mellom minoritet og majoritet, og dermed peker mot ekskludering heller enn inkludering. Andre funn peker på at språkkartlegging kan fungere som en inkluderende praksis for flerspråklige barn dersom pedagogene bruker skjønn, samt verktøy og metoder som bygger på et dialogisk og ressursorientert språksyn.

Andre funn viser at pedagogenes holdninger er trygt plassert i den norske barnehagemodellen. Analysen peker imidlertid på at kartleggingspraksisen bygger på et mangelperspektiv: de minoritetsspråklige barna kartlegges uavhengig av deres norskspråklige ferdigheter. Analysene viste også at det forekom holdninger preget av et orientalistisk perspektiv og et skille mellom «oss» og «de andre». Videre viste analysene en instrumentell og testpreget kartleggingspraksis. Imidlertid var det forskjeller mellom barnehagene. Det er tilfeller av kartlegging der samspillet hadde en annen karakter og både barnet og pedagogen fikk større handlingsrom. Analysene viser en tydelig sammenheng mellom verktøyenes språksyn, utforming og instrukser på den ene siden og kartleggingspraksisen på den andre.

Summary:

In the Norwegian Early childhood education and care (ECEC) institutions, language mapping is controversial. In my study, I ask what the background for the controversy surrounding language mapping of multilingual children is. Furthermore, I ask how language-mapping practice can be inclusive or exclusive for multilingual children. Finally, I ask how pedagogues and pedagogical practice are affected by language mapping of multilingual children.

The dissertation is based on a discourse analytical framework and other related approaches. Methodologically, I have observed language mapping situations and interviewed the pedagogues. Furthermore, I have studied the mapping tools that were used. The findings suggest that instrumental, test-like language mapping may lead to passivation of children. In addition, the mapping discourse implies an institutionalization of a deficiency perspective, and can contribute in recreating prevailing representations of the relationship between minorities and the majority. Some pedagogues also expressed orientalist perspectives and operated with a distinction between "us" and “the others". This rather points toward exclusion than inclusion. However, I have also found that language mapping can be an inclusive practice for multilingual children if the pedagogues uses her/his pedagogical discretion to adapt to situations and the child. It is important with tools and methods based on a dialogical language perspective and resource-oriented perspective.

My analysis of the mapping tools shows that some tools are based on a monological and structuralist language perspective. Other tools are based on a more dialogical view of language that suggest that the language mapping takes place through dialogue and within a well-known context. There seemed to be a clear connection between the design and instructions of the tools on the one hand and the mapping practices on the other.

In summary, I conclude that it is not a question of language mapping or not, but of how, with what tools, and for what purpose language work and language mapping is practiced in ECEC.