| dc.description.abstract | Bakgrunnen for denne masteroppgaven er at jeg er bekymret for en stadig økende fokusering på resultatstyring i norsk skole. Både nasjonalt og internasjonalt har det i det siste vært diskusjoner om at den stadig økende målekulturen bringer skolen inn i en mer instrumentell, produktorientert retning. En følge av dette, kan være at denne dreiningen truer skolens målsetting om en helhetlig kunnskaps- og dannelsesdimensjon. Min oppfatning er at elevenes, lærernes og skolenes resultater i ulike tester, får en for stor oppmerksomhet i dagens skoledebatt, i motsetning til alt det som ikke lar seg måle av skolen oppgaver. Dette har igjen påvirket lærernes arbeid i skolen med elevene.
I de senere årene har lærernes vurderingspraksis fått mye oppmerksomhet, og det har blitt lagt til rette for at lærerne skal utvikle sin vurderingskompetanse. Det har også vært et uttalt mål at lærernes vurderingspraksis, bør styrkes og ett av målene har vært at lærerne bør jobbe aktivt med å utvikle en mer felles vurderingspraksis. Vurderingens hensikt som synliggjøres i forskriften fra 2009, er at elevene både skal vurderes med tanke på hva de har lært, men også hva de må gjøre for å utvikle seg videre i sin egen læringsprosess.
På denne bakgrunn har jeg undersøkt hvordan den nasjonale og lokale satsningen på vurdering, har virket inn på lærernes pedagogiske arbeid.
Problemstillingen for undersøkelsen er “ Hvilken betydning har økt oppmerksomhet på vurdering hatt på lærernes arbeid opp mot elevene?”
Funnene i denne undersøkelsen leder meg til den konklusjonen, at arbeidet med vurdering har ført til en endring av lærernes undervisning og vurderingspraksis. Samtidig kan det se ut som om de ulike vurderingsbegrepene ikke er tilstrekkelig implementert. Noe som igjen får følger for lærernes daglige arbeid med elevene og hvordan de ser på vurdering og læring. | en_US |
