Hvilke erfaringer har rådgivere fra arbeidet med foreldre til små barn med nyoppdaget hørselstap?

Abstract

Formålet med denne studien var å få kunnskap om rådgivningsarbeid når det gjelder foreldre til små barn med hørselstap. Innføring av hørselsscreening av nyfødte i Norge i 2008, innebærer at rådgivere nå får tidligere kontakt med familiene enn de gjorde før. Samtidig har nyfødtscreening ført til at diagnosen stilles etter et initiativ som ikke kommer fra foreldrene selv og på et tidspunkt når tidlige tilknytning mellom foreldre og barn kanskje ennå ikke er på plass. Parallelt med teknologisk og medisinsk utvikling som har skjedd de siste årene har dette ført til nye utfordringer for rådgiverne som arbeider med disse familiene. Problemstillingen jeg valgte for oppgaven er: «Hvilke erfaringer har rådgivere fra arbeidet med foreldre til små barn med nyoppdaget hørselstap»?

Datainnsamlingen har foregått gjennom intervju med syv rådgivere fra Statped som arbeider med disse foreldrene. Hensikten var å få tak i rådgiverens egne stemmer og få kunnskap om deres erfaringer. Det ble satt fokus på både det de opplever som utfordrende, men også hva de ser på som ressurser for å kunne utføre dette arbeidet. I bearbeiding av datamaterialet ble intervjuene transkribert, tematisert og analysert i kategorier som var relevant for å belyse oppgavens problemstilling. Funnene er så drøftet i lys av rådgivningsteori, litteratur og forskning.

Noe av det som står frem som sentralt i datamaterialet er rådgivernes tanker om hvordan rådgiverrollen har endret seg på bakgrunn av tidspunktet for diagnostisering, parallelt med ny medisinsk og teknologisk utvikling. Det kom fram at foreldrenes sårbare situasjon og ulike måter å møte denne på, ble opplevd som en utfordring. Rådgiverne som ble intervjuet understreket at et viktig element i arbeidet var å styrke foreldrene i deres forhold til barnet. De vektla også behovet for kunnskapsoverføring til foreldrene på viktige områder som kommunikasjons- og språkutvikling. Balansen mellom rådgivers ulike roller som både den som skal styrke foreldrene i egen mestringskompetanse og samtidig være den som innehar en betydelig merkompetanse kom tydelig frem. Utfordringen ser ut til å være å få til et samspill mellom den faglige kompetansen og foreldrenes kompetanse til barnets beste.

Utvikling og endringer i fagfeltet tydeliggjorde behovet for en systematisert og institusjonalisert veiledning for rådgivere slik at de kan få mulighet til å videreutvikle kompetansen som kreves for å møte både daglige og fremtidige utfordringer.