«VI LEKER UTE!»: En fenomenologisk hermeneutisk tilnærmingtil barns lek og lekesteder ute

Abstract

Vi leker ute! En fenomenologisk hermeneutisk tilnærming til barns lek og lekesteder ute.

Forskningsspørsmål:

Hva karakteriserer barns lek i deres nærliggende uteområder, og hva skjer i relasjonen mellom barna og deres lekesteder?

Metodisk tilnærming

I dette arbeidet har ti barn (5 jenter og 5 gutter) gitt meg innpass i sin lekeverden. Vi har syklet, gått rundt, lekt og snakket, og fotografert deres lek og lekesteder i skoletiden og på fritiden. Jeg har vært i kroppslig dialog med barna på deres lekesteder.

Tilnærminger

Avhandlingen bygger på en fenomenologisk hermeneutisk tilnærming. Med en slik tilnærming er en opptatt av levd erfaring og hvordan mennesker oppfatter fenomener. Den vitenskapsteoretiske tilnærmingen bygger på Merleau-Ponty (1962;1994) og Gadamer (2004), og de legger også rammen for det metodiske arbeidet og drøftingen av empirien. Disse perspektivene har gjort det mulig for meg å nærme meg leken med undring og nysgjerrighet og drøfte barnas lekverden som et levende fenomen.

Resultater

I mitt arbeid er det blitt tydelig at barns lek og lekesteder er mangfoldige. Barna leker i stor grad i naturområder som skrenter, trær, i skogholt, men de leker også noe på tilrettelagte lekeplasser. Kreativitet og bevegelse er sentrale elementer i barnas lek, og leken involverer og trollbinder barna. Min empiri viser at barna er i et dialogisk samspill med både omgivelsene og de andre barna. Leken trer frem og viser seg i dette samspillet, og empirien viser at det er størst rom for kreativitet når barna oppholder seg i naturområder. Barna opplever at natursteder er fleksible og at de har uendelig mange muligheter til lek her.

Når barna bygger hytter, opplever jeg at de bruker få ord; de kommuniserte kroppslig. Hytta utviklet seg i mellomrommet mellom barna, stedet og materialet de bygger med. Barnas lek var ofte preget av at de beveget seg i utfordrende omgivelser. De klatret i fjellveggen og gikk armgang utover greina i treet; de eksperimenterte med stedets og kroppens muligheter. Når barna lekte “politi og røver” eller “spionering” i skogen, løp de i høyt tempo gjennom det ulendte terrenget. Empirien viser med tydelighet betydningen av barns kroppslige samspill med omgivelsene.

Konklusjoner

1. De sentrale elementene i barnas lek er bevegelse og fantasi

2. Leken er gjentagende og eksperimentell (mimesis)

3. Leken er noen ganger altoppslukende og selvforglemmende

4. Barna leker i stor grad i naturområder som skrenter, trær og skogholt

5. Barna elsker sin lek og er nært knyttet til sine lekesteder

We play outdoors! A phenomenological hermeneutic approach to children's outdoor play

Main question

What characterizes child’s play outdoors in their natural surroundings, and what happens in the relation between the children and their places?

Methodes

Ten years old children (5 girls, 5 boys) have let me into their world of outdoor play. We have been bicycling, walking around, playing and talking and photographed their play and play area at school and in their leisure time. Throughout the study I have been in a bodily dialogue with the children in their play areas.

Approaches

This work is based on a phenomenological hermeneutical approach with a focus on lived experiences and the perception of phenomena. The scientific basis for the methodical theory and empirical discussion is based on the theories of Merleau-Ponty (1962; 1994) and Gadamer (2004). This has enabled me to discuss play as a living phenomenon with an approach of wonder and curiosity.

Results

This work shows that children play in diverse ways and in a variety of places, although primarily in nature environments. In natural surroundings they move from steep slopes or cliffs to trees and forest. Their play is creative and physical, involving and enchanting the children. The children were in a dialogical interaction with both their surroundings and the other children. This study indicates that in natural environments the play becomes creative. Natural play areas are flexible and offer unlimited amounts of options for playing.

While the children were constructing dens in the forest, they communicated mostly through their body, only very few words were heard. The den developed in the space between the children, the place and the materials of construction. The children often moved in challenging terrain and they experimented with the possibilities of their bodies and the surroundings. They conducted experiments of what the body could manage in each setting. They were climbing cliffs with hands and feet, and hand over hand along branches on the trees. When playing “police and villain” or “spy”, they often ran quickly even in rough terrain. This work documents the importance of children’s bodily interaction with their surroundings.

Conclusions

1. The central elements of children’s play are movement and fantasy.

2. The central elements of children’s play are imitation and experimentation (mimesis).

3. The play is sometimes immersive and self-forgetful.

4. The children primarily choose to play in natural areas, including cliffs, trees and forests.

5. The children love their play, and are closely related to their play areas.