Ska vi vær i lag?: En kvalitativ enkasusstudie om hva som kjennetegner kommunikasjonen i samspill og samhandling mellom et barn med cochleaimplantat og høreapparat og jevnaldrende, hørende barn i spontane lekesituasjoner

Abstract

Bakgrunn: For barn med hørselstap kan det være en vanskelig prosess å delta i kommunikasjon med jevnaldrende, hørende barn. Problemer med oppfattelse og forståelse av språk kan gjøre det reelle samspillet i leken mer komplisert. Det er derfor viktig å skape mest mulig kunnskap om hvordan barn med cochleaimplantat og høreapparat kommuniserer og samhandler med jevnaldrende, hørende barn.

Problemstilling: Formålet med denne studien er å få økt kunnskap og gjøre erfaringer som kan heve egen og andres kompetanse på dette området. Utgangspunktet er en tilnærming sett fra et sosiokulturelt synspunkt, det vil si at en vurderer ut fra at barn utvikler seg språklig, sosialt og kognitivt i samvær og samhandling med andre barn. Min problemstilling ble formulert som følgende: Hva kjennetegner kommunikasjonen i samspill og samhandling mellom et barn med cochleaimplantat og høreapparat og jevnaldrende, hørende barn i spontane lekesituasjoner i barnehagen?

Metode: Jeg benyttet en kvalitativ metode og enkasusstudie som design. Studien bygger på fire uker observasjon ett år etter kasusbarnets implantasjon. For å hente inn kunnskap om språk og samhandling har jeg gjort dialoganalyse ved hjelp av video, løpende protokoll og egne notater. Dette ga meg informasjon om autentiske situasjoner som ikke var voksenstyrt, men som oppsto ut fra naturlige settinger i hverdagen.

Funn og oppsummering: Observasjonene ga meg informasjon at den manglende språklige kompetansen så ut til å være et større hinder enn mangel på sosiale mestringsstrategier for at lekesituasjonene skulle fungere for barnet. Barnet foretrakk ett barn å leke med om gangen og da i rom uten andre barn tilstede. Videre så jeg at barnet hadde behov for å avklare roller, forsikre seg om at hun hadde forstått riktig i oppstarten av en lekesituasjon og få bekreftelse på dette. Lekesituasjonene ble korte sekvenser hvor det ble liten tid for å utvikle et handlingsforløp som det gikk an å bygge videre på. Oppløsning av leken skjedde uten forklaringer, men ved å forlate rommet og gå ut av situasjonen. Barnet viste et manglende repertoar i valg av leketema. Når leketemaet ble for kjedelig for de andre barna, fikk ikke leken utvikle seg og de andre barna trakk seg ut. Kasusbarnet var aktivt, engasjert og intensivt og ble ofte tolket som om hun prøvde å ta styringen og bestemme. Når de andre barna godtok dette, så jeg også at leken fungerte for kasusbarnet. Jeg så at det stiltes store krav, både språklig og sosialt, til lekekameratene.