Barn i barnehagen som pårørende ved kreft: En fenomenologisk studie av hvordan pedagogiske ledere i barnehagen hjelper barn som er pårørende når mor eller far har kreft.

Abstract

Bakgrunn for studien: Det er mange voksne som får en kreftsykdom hvert år. Disse voksne har også ofte barn som blir vitne til foreldrenes kamp mot sykdommen. Lite er skrevet om barnehagebarn som pårørende ved kreft. Lovendringer Helsepersonelloven §10a og Spesialhelsetjenesteloven §3-7a ( Helsedirektoratet, 2010) og regjeringens støtte til videre forskning vil kunne bidra til et økt fokus på dette området.

Problemstilling og formål: Oppgavens problemstilling er: Hvordan hjelper pedagogiske ledere i barnehagen barn med å bearbeide opplevelser og inntrykk når en av foreldrene har kreft? Med fokus på barns sorgprosess. Formålet med studien har derfor vært å se på hvordan pedagogiske ledere i barnehagen møter pårørende barn ved kreft, og hvordan de gir dem den omsorg og støtte de trenger i forhold til foreldrenes kreftsykdom.

Metode: Denne studien er en kvalitativ studie, med utgangspunkt i den fenomenologiske retningen. Ved bruk av kvalitativt forskningsintervju har jeg intervjuet tre pedagogiske ledere (en man og to kvinner). Alle har hatt erfaring med pårørende barn i sine barnehager. Det har blitt søkt om tillatelse fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) før studiens start, og intervjuguide og samtykkeerklæring har blitt laget. Intervjuene har blitt transkribert og alt av data har blitt anonymisert. Dataene har blitt analysert i henhold til den kvalitative forskningens retningslinjer.

Resultat og videre forskning: Et hovedfunn i oppgaven er at hos alle informantene har kommunikasjon vært et sentralt tema. Dette blant annet i forhold til hvordan man skal snakke med det pårørende barnet om kreft og døden. Døden har vært et viktig samtaleemne ettersom alle de pårørende barna opplevde at deres foreldre døde av sykdommen. Det har det vært fokus på å møte barnet i denne dialogen. Det har også vært et fokus på hvordan man snakker med barnets forelde samt de andre barna og foreldrene i barnegruppen. Barnas sorg har utspilt seg forskjellig, og alle informantene har vært opptatt av barnets beste og å møte det der det er i forhold til sorgarbeidet. Konkreter slik som barnebøker, har blitt brukt i arbeidet med barna. Et annet funn er at de pedagogiske lederne har vært opptatt av barnehagens beredskap. Dette i forhold til å søke kunnskap hos andre instanser for dermed å få en bedre forståelse av hvilke tiltak som skal settes i gang i barnehagen. Taushetsplikten har også blitt nevnt, og alle informantene har vært opptatt av hvilken informasjon som skal formidles videre og hvilken informasjon som må forbli skjult. En av informantene fortalte om hvordan han følte at barnehagens rolle ble undervurdert. Da de søkte hjelp hos andre instanser og ikke fikk noe respons måtte de iverksette egen strategi i forhold til hvordan de skulle arbeide videre, noe som støtter oppom de tanker jeg har dannet meg i forkant av studien.

Denne oppgaven bygger på litteratur om barn og sorg, barns forståelse av døden, kommunikasjon og Vygotskys sosialkonstruktivistiske teori. Oppgaven tar også for seg litteratur vedrørende samtaler med barn, foreldresamarbeid og pedagogiske tiltak. Dette er med på og fremheve mine funn, og støtte oppom informantenes fortelling.

Det kunne vært av interesse å ta forskningen videre ved å gjøre en kvalitativ intervjuundersøkelse av foreldre til pårørende barn i barnehagen og se på hvordan de vurderer barbehagens rolle og hva deres ønsker er at barnehagen skal bidra med. Det kunne også vært interessant og ta forskningen videre ved å intervjue flere pedagogiske ledere for å få en større bredde i datamaterialet.