Muligheter og begrensninger: Samarbeid mellom barnehage og barnevern når barnehageplass er tiltak under barnevernet

Abstract

De siste årene har det vært økende oppmerksomhet omkring temaet omsorgssvikt i samfunnsdebatten, samtidig som antallet barn som mottar hjelp fra barnevernet har økt for hvert år de siste ti årene. 70 % av barneverntiltakene for barn i førskolealder var i 2010 barnehageplass (SSB, 2011). Målet med denne studien er å få innblikk i barnehageansattes vurdering av muligheter og begrensninger for å skape kvalitativt godt samarbeid mellom barnehage og barneverntjeneste, med tanke på barnets beste. Kvalitative forskningsintervju er gjennomført i tre barnehager, med til sammen seks barnehageansatte som har erfaring med barn som har barnehageplass som barneverntiltak.

Gjennom barnehageansattes beskrivelser av sin erfaring med og opplevelse av samarbeid mellom barnehage og barneverntjeneste trådte tre ulike mønster for samarbeid frem. Karakteristikkene av mønstrene er hentet fra informantutsagn. I mønstret "vi må ha rutiner og prosedyrer for samarbeid" fremheves formelle strukturer som en god forutsetning for tverretatlig samarbeid. Samarbeidsmønstret preges likevel av liten bevissthet om de formelle føringene som i dag ligger til grunn for samarbeid, samt liten bevissthet om egen og barneverntjenestens rolle i samarbeid om barnehagen som tiltak. I det andre mønstret for samarbeid som jeg finner, "vi jobber på hver vår tue", defineres kvaliteten på samarbeidet ut fra barnehagepersonalets innarbeidete normer. Betydningen av at barneverntjenesten tar barnehagens kompetanse på alvor understrekes. På den annen side preges dette mønstret av lite kunnskap om og forståelse for barneverntjenestens kompetanse, samt liten bevissthet om barnehage personalets egen kompetanse og profesjon. I det tredje mønstret, "vi gjør hverandre gode", vurderes muligheter og begrensninger for samarbeid mellom barnehage og barneverntjeneste ut fra å nå målet om barnets beste. Viljen til å finne løsninger er sentral, og innebærer at partene er villige til å oppgi deler av sitt profesjonelle revir på grunnlag av "kraften i de bedre argumenter" (Habermas, 1999). Ansatte i barnehagen opplever samarbeidet som fruktbart, både i forhold til å få løst oppgaver og ikke minst i forhold til at barnehage og barneverntjeneste kan utvide sin kunnskapsbase gjennom integrering av hverandres fagkunnskap og ferdigheter.

Samarbeidskompetanse er en grunnleggende forutsetning for å kunne skape et godt tverretatlig samarbeid. Gjennom økt kompetanse på samarbeid utvikles en kommunikativ rasjonalitet som kan bidra til aktørenes bevissthet om og kritisk blikk på egen virkelighetsoppfatning, samt respekt og forståelse for andres bidrag. Videre er det behov for mer kompetanse blant barnehageansatte om utsatte barn, for å kunne bidra til at barnehagen skal bli den utviklingsstøtten og beskyttelsesfaktoren den er ment å være.