Dårlig magefølelse: Grunnlag for bekymringsmelding?: - sentrale mønstre i barnehagansattes arbeid med barn som bekymrer

Abstract

Omsorgssvikt har vært et aktuelt tema i samfunnsdebatten de siste årene. Barn som lever med rus, fysisk og psykisk mishandling og seksuelle overgrep har interessert flere forskermiljø og dermed fått større plass i media de siste årene. Formålet med undersøkelsen er å beskrive barnehageansattes tanker, holdninger og handlinger når de arbeider med barn som bekymrer dem. Ved å intervjue barnehageansatte håper jeg å få større innsikt i hvordan barnehageansatte forholder seg fra det oppstår en dårlig magefølelse for et barn og prosessen fram til at ansatte eventuelt sender en bekymringsmelding til barneverntjenesten. For å kunne besvare ”Hva fremstår som sentrale mønstre i barnehageansattes arbeid med barn de er bekymret for?” ble kvalitative gruppeintervju i fire barnehager med til sammen 16 barnehageansatte med ulike erfaringer fra arbeid med barn som bekymrer gjennomført.

Opplevelsen av dårlig magefølelse er de første signalene barnehageansatte får på at de bør være ekstra oppmerksomme på et barn eller en familie. Ansatte beskriver følelsen som en individuell fysisk reaksjon og en følelse av at ”noe ikke stemmer” uten å vite hva det er. Barnehageansatte peker på flere faktorer ved barnet selv, dets omsorgssituasjon og ved foreldrenes atferd som frambringer bekymring for barnets omsorgssituasjon. Barnehageansatte er også bekymret for kvaliteten på foreldres foreldrefunksjoner og måten de utfører dem. Bekymring for barn og foreldre kan deles i ”gråsonebekymring” og ”åpenbarbekymring”.

Ansatte går gjennom en prosess fra en dårlig magefølelse oppstår første gang via en konkret bekymring for barn eller foreldre, til en avklaring av bekymringen og fram til eventuelt ett eller flere tiltak blir iverksatt. Prosessen kan påvirkes av ulike faktorer; de ansattes kunnskap og erfaring, styrers rolle og barnehagens omgivelser. Barnehageansatte som arbeider etter et mønster som kan beskrives som tydelig og rett på sak oppfyller opplysningsplikten, og prosessen går raskt fordi det er en ”åpenbarbekymring”. De andre tre mønstrene kommer til syne når ansatte opplever at det er vanskelig å vite når opplysningsplikten inntrer. Ved et mønster som er preget av å være tydelig men avventende er ansatte rimelig sikker på at barnet er utsatt for omsorgssvikt men avventer bekymringsmelding fordi de er usikre på om utfallet blir til barnets beste.

Barnehageansatte har et større behov for et tettere samarbeid med ansatte i barneverntjenesten etter at de har avdekket en bekymring. Ansatte ønsker seg et samarbeid med barneverntjenesten basert på grunnleggende trygghet og gjensidig respekt for hverandres kunnskap. Denne undersøkelsen kan bidra til å gi en økt forståelse for de utfordringer det fører med seg å arbeide sammen for å fremme barns beste.