Kjærlighet og verdighet i tilfriskningsprosesser: Om foreldreskap når barn har en psykisk vanske

Abstract

When parents experience mental problems in their young children, they use the culturally dominant conceptions to understand. In these common-sense understandings of the causes of mental illness, the child is seen as an object and victim of parental lack of skills. The common-sense understandings are so deeply internalized that most parents experience feelings of guilt and loss of parental dignity. In search for help and facilitation for the child parents meet different professional ideas about what children with emotional disorders need. There are often major differences between the various actors in, and within, schools and services.

Throughout the life with the child and working with therapists and teachers, parents will develop their understanding and their practice. They move from intuitive handling to a rational coping while they develop a multifactorial understanding of the child's difficulties. Through active participation in the management and facilitation along with appreciative professionals, parents can regain parental dignity. The positions they are placed in; included, informed or excluded, are of crucial importance for access to appreciative others.

The analysis of parental power presented in this study shows that the informants have a double project in relation to the child's recovery; the ‘loveproject’ (rehabilitation of the child) and the ‘dignityproject’ (reconstructing themselves as good enough parents).

By using Honneth's theory of recognition and Løgstrup’s concepts of love I discuss how recognition through love, rights and solidarity should be realized in order to meet parents of children with mental health problems, as resources. For this to be possible, the culturally dominant ideas about parenting children with mental disorders must be challenged. The focus in this thesis on the conditions for recognition of parental love and parental dignity represents such a challenge.

Når foreldre erfarer psykiske vansker hos sitt unge barn, tar de i bruk de kulturelt dominante forestillingene for å forstå. I disse common-sense-forståelsene om årsaker til psykiske lidelser, ses barnet som et objekt og offer for foreldrenes mangelfulle oppdragelse. Forestillingene er så dypt internalisert at de fleste opplever skyldfølelse og tapt foreldreverdighet. På leting etter hjelp og tilrettelegging for barna møter de ulike profesjonelle forestillinger om hva barn med emosjonelle vansker trenger. Det er ofte store forskjeller mellom ulike aktører i, og innenfor, skole og hjelpetjenestene.

Gjennom livet med barnet og samarbeidet med terapeuter og lærere vil foreldrene utvikle sin forståelse og sin praksis. De beveger seg fra intuitiv håndtering til en mer rasjonell mestring samtidig som de utvikler en multifaktoriell forståelse av barnets vanske. Gjennom aktiv deltakelse i behandling og tilrettelegging sammen med anerkjennende profesjonelle, kan foreldrene gjenvinne foreldreverdigheten. Posisjonene, som inkluderte, informerte eller ekskluderte, som de plasseres i, er av avgjørende betydning for tilgangen på anerkjennende andre. Foreldrekraften som analyseres fram i studien viser at de har et dobbelt prosjekt i forhold til barnets tilfriskning; kjærlighetsprosjektet som rehabilitering av barnet og verdighetsprosjektet som å rekonstruere seg som gode nok foreldre.

Ved hjelp av Honneths anerkjennelsesteori og Løgstrups kjærlighetsbegrep drøftes det hvordan anerkjennelsesformene kjærlighet, rettigheter og solidaritet bør realiseres for at foreldre til barn med psykiske vansker kan erfare at de møtes som ressurser. For at dette skal være mulig, må de kulturelt dominante forestillingene om foreldreskap for barn med psykiske vansker utfordres. Avhandlingens fokus på anerkjennelsesbetingelsene for foreldrekjærligheten og foreldreverdigheten representerer en slik utfordring.