Linguistic hybridity in translation

Abstract

I denne avhandlingen presenterer jeg data og resultater etter å ha undersøkt de norske oversettelsene av Art Spiegelman’s The Complete Maus (1996/2003). De to oversettelsene er forskjellige i skriftspråk (Nynorsk og Bokmål) og publiseringsår (1993 og 2017), som kan antyde ulike tilnærminger til oversettelse. Denne avhandlingen fokuserer på hvordan den språklige hybriditeten og språkenes rolle er behandlet, og om resultatet bekrefter Berman’s oversettelsesteori (the retranslation hypothesis). For å undersøke dette, bruker jeg både en kvalitativ og kvantitativ metode. Først, gjennomførte jeg en parallell lesing, deretter leste jeg hver bok individuelt mens jeg registrerte hver forekomst av språklig hybriditet – ikke-standardisert språk og kodeveksling. Denne dataen ble kategorisert og analysert, med fokus på frekvensen av elementer og bruken av oversettelsesprosedyrer. Jeg brukte denne dataen for å diskutere oversettelsesteorien. Resultatene var ikke så fremragende som ventet, men noen tall viser stor forskjell i hvordan de to oversettelsene håndterer ikke-standardisert språk. I tillegg er håndteringen av fremmede språk, slik som jiddisk, interessant. Den nynorske oversettelsen overførte ikke like mange elementer av ikke-standardisert språk som kildeteksten. Samtidig viste oversettelsen i bokmål nesten dobbelt så mye ikke-standardisert språk som kildeteksten. Selv om begge oversettelsene hovedsakelig er «foreignizing» (dvs. overfører mest mulig fra kildeteksten), er den første oversettelsen mer «domesticating» (dvs. endringer til fordel for målkulturen), som samsvarer med Berman’s oversettelsesteori.

In this thesis I present the data and results of investigating the Norwegian translations of Art Spiegelman’s The Complete Maus (1996/2003). The two translations differ in language (Nynorsk and Bokmål) and release date (1993 and 2017), which may suggest different approaches to translation. This thesis focuses on how the linguistic hybridity and the role of languages are treated in translation, and if the result confirms or rejects the retranslation hypothesis. In order to investigate this, I use both a qualitative and quantitative method. First, I conduct a parallel reading, then I read each book individually while registering every instance of linguistic hybridity – on non-standard language and code-switching. This data was categorized and analysed, concentrating on the frequency of elements and the use of translation procedures. I used this data in discussing the retranslation hypothesis. The results were not as prominent as expected. However, some numerical data shows great differences in how the two translations handle the non-standard language, and the treatment of foreign languages, such as Yiddish, is interesting. The Nynorsk translation did not transfer as many elements of non-standard language as the source text, whereas the Bokmål translation presented the non-standard language almost twice as much as the source text. Even though both translations were largely foreignized in their translation strategy, the first translation is more domesticating, which is in accordance with the retranslation hypothesis.