Museum og stigma – Hvordan kan museer bidra til sosial inkludering av stigmatiserte grupper?

Abstract

Museenes samfunnsrolle har vært i endring i løpet av de siste tiårene. I denne oppgaven undersøker jeg hvordan museene kan takle rollen for å bidra til sosial inkludering av stigmatiserte grupper i sitt formidlingsarbeid, jeg har valgt ut rusmisbrukere, som en gruppe som er spesielt utsatt for stigmatisering i samfunnet som jeg eksemplifisere med der det er mulig. Jeg undersøker også hvordan denne rollen gir nye etiske problemstillinger for museumsansatte i det praktiske arbeidet med å planlegge å tilrettelegge formidlingsprosjekter om, eller i samarbeid med stigmatiserte grupper.

For å gjøre dette diskuterer jeg i denne oppgaven hva sosial inkludering og ekskludering er, og hva stigmatisering går ut på, og særlig for rusmisbrukere som en spesielt utsatt gruppe. Jeg diskuterer også utviklingen i norsk og internasjonal museumspolitikk med tanke på deres rolle i å representere stigmatiserte grupper og enkeltmennesker. Samt museumsetikken og hvordan temaene er tatt opp hos museumsteoretikere. Avslutningsvis diskuterer jeg mulige utfordringer museene vil stå ovenfor om de skal representere rusmisbrukere i sitt formidlingsarbeid.

Det jeg har funnet er at det er flere måter for museene å løse rollen for å sosialt inkludere stigmatiserte grupper, basert på stigma og formål kan noen løsninger være bedre egnet enn andre. Det museumsetiske har også vist seg å være utfordrende når det kommer til museenes rolle i å representere stigmatiserte grupper eller enkeltmennesker og særlig for å representere rusmisbrukere.