Mot ei breiare filmfagleg fargeforståing

Abstract

I denne oppgåva ser eg sjå på kva som røyrer seg i studiet av fargar innan fagfelt utanfor filmverda for å freiste å finne eit betre grunnlag for korleis vi vert påverka av dei som ein del av filmopplevinga. Eg peikar med dette på eit utval relaterte studieområde som kunne vore interessante for filmvitskapen å sjå nærmare på, og freistar å forklare korleis desse kan nyttast i samanheng med forsking på, og produksjon av, film. Med meg i dette arbeidet tek eg med ein kognitiv modell for korleis kjensler vert danna basert på Greg M. Smith sin modell for det limbiske systemet, og setter søkeljos på tre punkt som kan være delaktige i å forme fargeopplevinga vår som eg meiner ikkje vert tilstrekkeleg oppfanga av den eksisterande filmfaglitteraturen på området. Til slutt nyttar eg funna frå desse studiane i ein forsøkt casestudie av ei utvalt scene frå Blade Runner: 2049 (Villeneuve, 2017) for å peike mot korleis desse lærdomane kan vere nyttige i praktiske analyser og arbeid med film.

In this thesis I look at recent work related to colour science in fields not typically related to the film sciences, to try to find some better baselines for what dictates our reaction to colours as a part of the movie viewing experience. In doing this I point towards related study fields that could be interesting for further research in filmic science and attempt to explain how these findings could be used in our understanding and production of films. I base this work on a cognitive model inspired by Greg M. Smith’s model for the limbic system, with some improvements done to match recent developments in the cognitive fields, and in this I target three specific areas I propose are not sufficiently explored by the contemporary filmic literature on the subject. Towards the end I also attempt to use some of these findings in a study of a scene from Blade Runner: 2049 (Villeneuve, 2017) to show how some of these ideas could be used in the further work with, and analysis of, film.