Constructing Clusters: How Politics Diverts Attention from Innovation

Abstract

Klynge- og innovasjonsteorier har i de senere årene fått økt oppmerksomhet, noe som har bidratt til en oppblomstring av offentlig strategier for innovasjon og næringsutvikling. Klyngeinitiativ er blitt promotert som regionale utviklingsverktøy for offentlige myndigheter, med en forventning om at de skal påvirke konkurransekraften positivt gjennom økt produktivitet og innovasjonstakt. Næringsklynger defineres som “geografiske konsentrasjoner av tilknyttede selskaper, spesialiserte leverandører, serviceselskaper, selskaper fra relaterte industrier og omkringliggende institusjoner (som for eksempel universiteter, virkemiddelapparat og handelsorganisasjoner.” (Porter 2000:15)

Denne studien argumenterer for at klynger initiert for å promotere regional utvikling, sjelden innfrir forventningene. Det er få utvetydige bevis for en sammenheng mellom initiert klyngesamarbeid og innovasjon. I slike miljøer er det stor sannsynlighet for at politiske egenskaper, i form av konkurrerende interesser og oppfatninger, fører til politisk oppførsel, slik som konflikter, strategiutvikling og maktspill. Fraværet av innovasjonsresultater i denne type samarbeid, kan potensielt forklares med den sterke tilstedeværelsen av politikk. Politikk påvirker feltet, koster tid og tar energi fra de involverte aktørene. Dette avleder fokus fra den opprinnelige intensjonen om samarbeid knyttet til næringsutvikling. Politikk må derfor tas med i betraktningen nå man snakker om, planlegger og gjennomfører klyngesamarbeid.

Debatter om konkrete resultater av klyngestrategier og regionale klyngeinitiativ er nesten fraværende i den offentlige debatten. Den presenterte casestudien avslører et felt hvor politikk og rivalisering mellom ulike organisasjoner og konkurrerende klyngeinitiativer er sterkt tilstedeværende. Over tid, og som følge av åpenbar konkurranse, ser det ut til at enkelte klyngeinitiativ vokser, noen slår seg sammen, mens en tredje gruppe tvinges til å legge ned. I denne studien kalles dette fenomenet ”klyngekannibalisme”. Siden politikk dominerer både etablering og utvikling av klynger, ser klyngestrategiene ut til å ha blitt strategier for å organisere det politiske innovasjonsfeltet, snarere enn et verktøy for å øke innovasjonstakten

The popularization of cluster and innovation theories has led to the development of public strategies for innovation enhancement. Cluster initiatives have been promoted as a regional development tool for public governments, proposed to lead to innovation and economic development. Clusters can be defined as “geographical concentrations of interconnected companies, specialized suppliers, service providers, firms in related industries, and associated institutions (e.g. universities, standards agencies, trade associations) in a particular field that compete but also cooperate.” (Porter, 2000:15) They are expected to affect competition by increasing productivity and drive innovation through business development.

This study argues that cluster cooperation initiated to promote regional innovation seldom is successful in doing so. There is little unambiguous evidence for correlation between initiated clusters and innovation. In cluster environments, political features of actors in the form of diverging interests and perceptions often lead to political behavior such as conflicts, strategy development and power play. The lack of innovative output of initiated cluster efforts may be explained by the strong orientation towards political features and behavior. Politics influence the field, consume time and energy of involved stakeholders and deflect the original intention of cooperation related to business development. Consequently, politics must be taken into account when speaking of, planning and carrying out cluster cooperation.

Debates on the outcomes of cluster strategies and cluster initiation have been almost absent in the public sphere. The case presented reveals a field where politics and rivalry both among inter-agencies and competing cluster initiatives are present. Eventually, some initiatives are enlarged, some join forces, while others die out. In this study, these phenomena are called cluster cannibalism. As politics come to dominate clusters, cluster strategies seem to have become strategies for organizing the policy field of innovation, rather than a way of actually achieving innovation.