Hva er norske låntakeres motiv for å velge fastrente på boliglån?

Abstract

I denne masteroppgaven undersøker vi hva som er norske låntakeres motiv for å velge fastrente på boliglån . Studien tar utgangspunkt i tre hypoteser som legger ulike økonomiske konsepter til grunn. Datamaterialet omfatter Husbankens utlånsvolum og rentesatser, samt makrotall fra Statistisk Sentralbyrå. Tidsserien går fra 2006 til 2019. Etterspørselen etter fastrente forklares ved hjelp av variablene arbeidsledighet, inntekt, renterisiko og risikopremie ved fastrente. Metoden som anvendes er tidsserieøkonometri, og hypotesene besvares på bakgrunn av kvantitative effekter fra henholdsvis teori og resultater. Analysen ga overraskende funn som strider mot antatt utfall. Resultatene viser at økt renterisiko gjør Husbankens låntakere mindre tilbøyelige til å velge fastrente når man i utgangspunktet kan forvente økt behov for risikoreduserende tiltak. Samtidig tyder funnene på at lavere arbeidsledighet at etterspørselen etter fastrente øker. Oppgaven diskuterer om betingelsene ved norske fastrenteavtaler begrenser låntakers fleksibilitet og handlingsrom i den grad at fastrente blir et mindre velfungerende produkt enn hva som er tiltenkt. Dette kan forklare hvorfor økt renterisiko fører til at færre låntakere ønsker fastrente på sine boliglån, som er det motsatte av hva som kan forventes.

This master's thesis addresses the following research question: What are the motives of Norwegian borrowers for choosing a fixed interest rate on a mortgage? The research question is answered using three hypotheses, all of which use different economic concepts. The data comes from Husbanken's lending volume and interest rates, and macro figures from Statistics Norway. The time series runs from 2006 to 2019. The demand for fixed interest rates is explained by the following variables: unemployment, income, interest rate risk and risk premium at a fixed rate. The method used is time series econometrics, and the hypotheses are answered using quantitative analysis derived from both theory and results. The analysis yielded surprising findings, contrary to what could be expected. The results show that increased interest rate risk makes the Husbanken's borrowers less likely to choose fixed interest rates when one can expect that borrowers need risk-reducing measures. At the same time, lower unemployment leads to demand for fixed interest rates to increase. The thesis discusses whether the terms of Norwegian fixed rate agreements limit the borrower's flexibility and scope to the extent that fixed interest rates become a less functional product than is intended. This may explain why increased interest rate risk causes fewer people to want fixed interest rates on their mortgages, which is the opposite of what would be expected.