Nær naturlige stereoskopiske bilder og krav til oppløsning

Abstract

Stadig raskere nettverk samt bedre og billigere maskinvare åpner for nye muligheter innen kommunikasjon over nett. På lydfronten har vi kommet langt, men bildekvaliteten er fremdeles langt unna det vi kan kalle nær naturlige bilder, dvs. bilder som ikke kan skilles fra virkeligheten. Overgangen fra standard definition (SD) til high definition (HD) TV har defintivt gjort bildekvaliteten på videoopptak bedre, men om det er godt nok til at bildene oppfattes som nær naturlige er en annen sak. Vanlige bilder gir heller ingen god dybdefølelse, noe vi er vant til fra den tredimensjonale verden vi lever i. I dette prosjektet har målet vært å finne ut hvor høy romlig (antall piksler) og tidsmessig (antall bilder per sekund) oppløsning som må til for at videoklipp skal oppfattes som nær naturlige. To forsøk, som har fokusert på hvert sitt oppløsningsparameter, har blitt gjennomført på en gruppe med 6 forsøkspersoner. For å se hvor nært virkeligeheten vi kommer, har alle forsøkene foregått som en sammenlikning mellom en ekte modell og diverse videoopptak av den. Dette i motsetning til den mer tradisjonelle måten å teste bildekvalitet på, hvor bilder/video i ulik kvalitet sammenliknes med hverandre. Alle videoopptakene ble gjort stereoskopisk, slik at bildene ga inntrykk av å ha en tredje dimensjon. På grunn av det lave antallet forsøkspersoner og en del tekniske problemer underveis, var det vanskelig å trekke konklusjoner med høy reliabilitet. Vi kan likevel med stor sikkerhet si at HD-oppløsning ikke er i nærheten av god nok for å nå målet om nær naturlige bilder. På en skala fra 1 til 7 fikk videoklippet med høyest oppløsning en gjennomsnittsspoengsum på 3,67, og alle forsøkspersonene kommenterte på at detaljgraden i bildet var for lav. Forsøket med tidsmessig oppløsning ble i stor grad ødelagt av teknisk trøbbel i form av ujevn avspilling. Dette gjorde seg i økende grad gjeldende ved høyere oppløsninger, og har derfor påvirket disse mest. Samtaler med forsøkspersonene bekreftet at dette var et irritasjonsmoment, som trakk ned på resultatet. Det bekrefter imidlertid at vi er i stand til å oppfatte høyere tidsmessige oppløsninger enn det som er vanlig på TV/film i dag (ca. 30 bilder per sekund) og at det derfor er mer å hente også på dette området. Hvor grensen går er imidlertid ikke klart.