En offentlig helsesektor uten ventetid: Drøm eller fremtidig virkelighet?

Abstract

Målet med denne masteroppgaven var å komme med forslag til en organisatorisk og teknologisk løsning som kan bidra til å bedre ressursutnyttelse for offentlige helsetjenester som krever fysisk oppmøte og forhåndsbestilling av timer. Ved hjelp av kvalitative intervjuer med informanter ved casene Risvollan Legesenter (RLS) og St. Olavs Hospital HF klinikk for Bildediagnose (SO) ble det identifisert hvilke faktorer som påvirket ventetiden ved de ulike casene. RLS tok i mai 2006 i bruk en timetildelingsmodell som ingen andre primærhelsetilbydere i Norge benytter seg av; time samme dag-modellen. Denne innebærer at alle pasienter som har fastlege ved RLS får tilbud om time på dagen uansett hva det gjelder. SO derimot er en spesialisthelsetilbyder som har lange ventetider forbundet med undersøkelsene de tilbyr. RLS har også tatt i bruk et SMS-basert kommunikasjonssystem, Helserespons, som pasientene kan benytte for å bestille legetimer, resepter på faste medisiner, sykmeldinger og lignende fra sin fastlege. Ved SO derimot skjer all kommunikasjon mellom SO og pasient fortrinnsvis via brev, og i enkelttilfeller via telefon. I oppgaven blir det med utgangspunkt i funnene fra de kvalitative intervjuene og teori om time samme dag-modellen drøftet hvorvidt en innføring av modellen er mulig å gjennomføre i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten representert ved fastlegene og de somatiske sykehusene. Det konkluderes med at en innføring av time samme dag-modellen vil kunne bidra til å reformere fastlegeordningen og over sikt bidra til å fjerne all ventetid forbundet med legetimer hos fastlegene. Ved de somatiske sykehusene er derimot konklusjonen mer tvetydig. Modellen er nok anvendbar ved enkelte undersøkelser/behandlinger, men den vil for eksempel ikke kunne benyttes ved undersøkelser hvor det kreves forberedelser. For å bedre ressursutnyttelsen i den offentlige helsesektoren argumenteres det i oppgaven for å innføre elektroniske kommunikasjonsløsninger mellom helsetilbyderen og pasientene. Det blir også drøftet hvorvidt SMS-baserte timebestillingsløsninger kan bidra til å frigjøre telefonkapasitet ved helsetilbyderne. Samtidig som at det drøftes hvorvidt SMS-meldinger kan brukes for å gi pasienter påminnelser på time, beskjed ved forsinkelser og hente inn pasienter ved ledig kapasitet. Konklusjonen er at alle er løsninger som kan bidra til å bedre ressursutnyttelsen i helsesektoren, og i samfunnet som helhet. Det stilles vel å merke spørsmålstegn til om det er mulig å forutsi hvor forsinket man er med stor nok nøyaktighet til at en slik løsning kan benyttes.