En evaluering av Norges beredskap i forhold til maritime kriser i nordområdene

Abstract

Denne oppgaven ser på 4 forskjellige kriser som har oppstått på skip i nordområdene de siste 30 årene. Det å få til en beredskapsplan som er dekkende for et scenario i et område med store avstander, lite ressurser og et krevende klima er en utfordring. Det har vært mye fokus på dette de siste årene, hvor det har fremkommet at det er et reelt behov for bedre beredskap, men det har ikke blitt tilført ressurser.

Problemstillingen er: "En evaluering av Norges beredskap i forhold til maritime kriser i nordområdene."

Med forskningsspørsmål: 1. Kan Norge håndtere en krise i nordområdene på en tilfredsstillende måte? 2. Kan man identifisere endringer i norsk beredskap som følge av kunnskap fra tidligere kriser? 3. Er det rimelig å tro at de etater som vil bli involvert i en krise i nordområdene klarer å etablere og vedlikeholde en felles situasjonsbevissthet?

For å kunne svare på denne problemstillingen og forskningsspørsmålene, startet jeg først med å finne teori som jeg anså som relevant og nyttig, om de faktorene som jeg har ønsket å belyse. Jeg har også snakket med flere personer som har vært involvert i krisene på forskjellig nivå ifm. berging. Jeg har også valgt å intervjue to skipssjefer som har vært involvert i samme hendelse for å kunne undersøke hva deres situasjonsforståelse var og hvordan den distribuerte situasjonsforståelsen var.

Hovedfunnene som jeg har kommet fram til i studien er at vi ikke er godt nok forberedt på en krise i nordområdene. Beredskapsplanen til sysselmannen kom på plass i 2012, men den er vanskelig å benytte seg av. Det er snakk om store avstander og det eksisterer begrensede ressurser, kompetanse og trening. Hadde det i krisene jeg har sett på vært store personskader, og personell som trengte umiddelbar hjelp, hadde det ikke vært ressurser i nærheten til å kunne bistå. Beredskapsplanen for Sysselmannen er ikke dekkende for kriser av en slik karakter. Det er ikke blitt gjort vesentlige endringer i beredskapen i nordområdene i etterkant av noen av ulykkene.

Det viser seg at det er krevende å etablere og å vedlikeholde en felles situasjonsbevissthet blant etatene som bistår i en krise. Det er et område med svært dårlig dekning på telefon, internett og andre kommunikasjonsmidler.

This thesis discusses four different crises that have emerged onboard ships in the northern area of Norway in the last 30 years. It is a big challenge to make a contingency plan that can cover this area, regarding the big distances, limited resources and a demanding climate. In recent years there has been a lot of focus on this. It has emerged that there is a sincere need for a better preparedness in the north, but there has not yet been added more resources.

The thesis question I am looking to discuss is: "An evaluation of Norway's preparedness regarding maritime crises in the northern area"

With the following research questions: 1. Can Norway handle a crisis in the northern area in a satisfactory way? 2. Is it possible to identify changes in the preparedness in Norway based on knowledge from earlier crisis? 3. Is it reasonable to believe that agencies that becomes involved in crisis in the northern area manage to establish and maintain a distributed situational awareness?

To answer the thesis question, and the research question, I started by looking at the theory and the relevant literature about the factors that I wanted to look into. I have also been talking to several persons that have been involved in the different crisis that is mentioned. I have interviewed two different captains that were involved in the same crisis, to look at their situational awareness and the distributed situational awareness.

The main findings of this study are that Norway is not well prepared for a crisis in the northern area. The contingency plan to the Governor of Svalbard was finalized 2012, but it is difficult to make use of, regarding the existing limitation of resources, competence and training.

If there had been people injured, and/or persons and personell that was in need of immediate help, there would not have been any resources nearby to assist them. The contingency plan to the Governor of Svalbard is not adequate for crisis of that character. There have not been made significant changes in the northern areas preparedness after any of the mentioned crises. It has become apparent that it is quite demanding to establish and maintain a distributed situational awareness among the agencies that assist in a crisis. It is an area with very poor signal for phones, the internet and other forms of communication.