Foreldreperspektiver på behandling av stamming hos førskolebarn. En deskriptiv tverrsnittsundersøkelse.

Abstract

Dette er en deskriptiv tverrsnittsundersøkelse av foreldres erfaringer med å ha deltatt i stammebehandling med sine førskolebarn. Datainnsamlingen ble gjort gjennom et nettbasert spørreskjema. Resultatene er basert på svarene fra det endelige utvalget, som bestod av 16 foreldre. De fleste stammebehandlingsprogrammene for førskolebarn i dag innebærer en eller annen form for foreldreveiledning og rådgiving. I tillegg kreves det en viss grad av forpliktelse fra foreldrene i form av hjemmeoppgaver og endring av kommunikasjonsstiler. Fokuset på foreldre i behandlingsprosessene er kommet som en følge av utviklingen innenfor spesialpedagogisk rådgivning som vektlegger implementasjonen av prinsipper fra empowerment-teori og brukermedvirkning. Det å ha kunnskap om hva foreldre syns om å bli tillagt det ansvaret det kan innebære å delta i stammebehandlingsprogrammene kan være nyttig i møte med andre foreldre som er i starten av en slik behandlingsprosess. Problemstillingen var: Hvilke erfaringer sitter foreldre av førskolebarn som stammer igjen med etter å ha deltatt i stammebehandling med sine barn? - med fokus på foreldrenes deltakelse i behandlingen, deres kunnskap om og håndtering av barnas stamming, og bekymringer rundt stammingen. Resultatene fra spørreundersøkelsen viser at foreldrene som deltok hadde blandede erfaringer. Kort sagt indikerer resultatene at i hvilken grad foreldrene føler seg møtt, hørt og støttet er av stor betydning for hvorvidt de sitter igjen med positive erfaringer eller ei. Noen satt igjen med positive erfaringer til tross for at barnas stamming ikke hadde forsvunnet. Andre hadde erfaringer med å måtte kjempe for hjelpen de hadde rett på, mens andre følte de rett og slett ikke fikk hjelp. Alle foreldrene i utvalget hadde færre bekymringer knyttet til barnas stamming når de svarte på denne undersøkelsen enn de hadde før behandlingsstart, men majoriteten var fortsatt bekymret i en eller annen grad. Bekymringene kunne knyttes til faktorer foreldrene ikke kunne kontrollere, slik som negative reaksjoner fra miljøet rundt eller negative konsekvenser for fremtiden. Grunnet utvalgets størrelse og undersøkelsen deskriptive design, ble det ikke aktuelt å generalisere resultatene over på totalpopulasjonen. Likevel kan resultatene og tendensene fra utvalget gi logopeder som skal jobbe med stammebehandling for førskolebarn nyttig kunnskap som kan brukes i diskusjon med foreldre i starten av behandlingsprosessen.

This paper is a descriptive, cross-section study of parental experiences with the process of participating in treatment for stuttering with their pre-school children. The results presented in this paper are based on data collected from a sample of 16 parents through an online survey. Most treatment- programmes for stuttering for pre-school-children contain some form of parental counselling or guidance. In addition, they also require a certain amount of commitment from the parents regarding homework and making changes to their own styles of interaction. Treatment processes that involve some form of guidance or counselling these days implement principles from empowerment theory and user participation. Having knowledge about the parent perspective when it comes to how they feel about participating in these treatment processes could show useful when meeting and starting a similar treatment process with other parents who have pre-school children who stutter. The aim of this study was to answer: What kind of experiences are parents of pre-school children who stutter left with after participating in treatment for stuttering with their child? -focusing on the parents as participants, their knowledge of stuttering and ways to cope, and final worries regarding the stuttering. The results from the survey show mixed experiences among the parents who participated. In short, the results indicate that the degree the parents feel seen, understood and supported is of importance when it comes to what kind of experiences they are left with. Some parents had positive experiences despite the fact that their child still stuttered. Others have had to fight for the help they should have, while some felt they didn`t get much help at all. The levels of worries had gone down for all of the parents since before the start of the treatment. The majority was still worried to some degree. The parents worried for things that were out of their control; like negative reactions from the surroundings or what kind of negative consequences the stuttering could have in the child’s future if it didn`t stop. Due to the sample size and the studys descriptive design, generalizing the results to the population was not considered a reasonable option. However, the results and trends from the sample could still be helpful for speech & language therapists when it comes to meeting and discussing topics of treatment with other parents who are in the start of a treatment process.