Øvelser i empati og kulturell tilgang. Avgangselevers legitimering av arbeid med eldre skjønnlitteratur i videregående opplæring

Abstract

Artikkelen undersøker avgangselevers legitimering av litteraturundervisningen i videregående skole samt den litterære kompetansen de har utviklet gjennom opplæringsløpet. Spørsmålet om skjønnlitteraturens plass og legitimitet i norskfaget har vært mye diskutert i fagpolitisk sammenheng siden innføringen av Læreplanverket for Kunnskapsløftet. Debatten har til dels vært preget av steile fronter i så vel deskriptive som normative spørsmål om skjønnlitteraturens stilling blant norskfagets andre fagkomponenter, om læreplanens føringer for utvalg av litterære tekster, og om forholdet mellom skjønnlitterær lesing og literacy-dreiningen i faget. Elevenes stemme har imidlertid vært fraværende i debatten, og i denne artikkelen søkes derfor svar på tre spørsmål: I hvilken grad mener avgangselever på studiespesialisering at arbeid med skjønnlitteratur genrelt, og klassiske kanontekster spesielt, har legitimitet i videregående opplæring? Hvilke begrunnelser har elevene for de legitimitetssvarene de gir? Og hvilken litterær kompetanse tyder svarene på at elevene har tilegnet seg gjennom opplæringen? Tilnærmingen er fenomenologisk, basert på semistrukturerte intervju av nylig avgåtte elever fra studiespesialiserende opplæring, men den inkluderer også leselogger knyttet til arbeidet med kanoniserte noveller fra realismen/naturalismen. Resultatene viser at elevene argumenterer for viktigheten av å møte den kanoniserte litteraturen i norskfaget, og at de særlig knytter legitimeringen til nye perspektiver på egen livsverden gjennom empati og historisk bevissthet, og til tekstkulturell tilgangskompetanse. I refleksjoner over tekstene demonstrerer elevene stor grad av fiksjons- og overføringskompetanse, men langt mer varierende grad av analytisk kompetanse og utholdenhet i møte med krevende tekster.