Psykososiale behov ved prostatakreft

Abstract

Hensikt: Hensikten med denne studien var å belyse hvordan menn med prostatakreft opplever å bli møtt på sine psykososiale behov i helsevesenet. Metode: Dette er en systematisk litteraturstudie som har gjennomgått ti studier som retter seg mot å forstå de psykososiale behovene til menn og hvordan de møtes. Resultat: Funnene viser at menn med prostatakreft ofte lever i et tomrom på grunn av manglende informasjon og oppfølging. Det kan tyde på at kommunikasjonen med helsepersonell svikter, ved at menn ikke får brakt spørsmålene sine frem i lyset. Støttende relasjoner som partner og likemannstjeneste er en ressurs for mennene. Noen menn velger bort støttende tilbud som følger av barrierer og en negativ forståelse for hva det innebærer. Maskulinitet kan medføre barrierer som hindrer åpenhet og møte med støttende relasjoner. Konklusjon: Kommunikasjon mellom helsepersonell og menn bør ta utgangspunkt i mennenes individuelle sykdomsopplevelse. Oppfølgingstilbud med kreftsykepleier viser seg å kunne bedre opplevelsen for menn. Dette bør organiseres i form av fast kontaktsykepleier. Parforhold trenger veiledning, støtte og oppfølging for å hindre negative innvirkninger på relasjonen. Dette trenger også enslige for å hindre sosial isolasjon. Det er viktig å informere mennene om likemannstjenester på en slik måte at det etterlater et positivt inntrykk.

Aim: The aim of this study was to enlighten how men with prostate cancer experience being met at their psychosocial needs in the health care system. Method: This is a systematic literature review that has analysed ten studies aimed at understanding men’s psychosocial needs and how they are met. Results: The findings shows that men with prostate cancer often lives in a void because of lack of information and follow-ups. This can implicate that communication with health personnel fails, as men do not get to raise their questions. Supportive relation as partners and peers is a recourse for men with prostate cancer. Some men does not attend to supportive services because of barriers and a negative understanding of what the service gives and includes. Masculinity can give barriers that prevents openness and prevent meeting supportive relations. Conclusion: Communication between health personnel and men should be based on the men's individual experience of illness. Follow-up offers with cancer nurses gives men a better experience of illness. This should be organized in the form of a permanent contact nurse. Relationships need guidance, support and follow-up to prevent negative effects on the relationship. Single men also need such guidence to prevent social isolation. It is important to inform the men about peer services in such a way that it leaves a positive impression.