| dc.description.abstract | Bakgrunn: Dagens eldre er generelt aktive og deltakende i hverdagen. For å være selvstendig er det avgjørende at eldre med nedsatt funksjon mestrer dagligdagse aktiviteter. Hverdagsrehabilitering er et viktig virkemiddel for å gjøre eldre selvstendige. Forskning viser lite fokus på brukers erfaringer i hverdagsrehabilitering. Vi ønsker å undersøke hvordan eldre som mottar hverdagsrehabilitering erfarer at det influerer mulighet for økt aktivitet og deltakelse. Metode: Vi gjennomførte en litteraturstudie og fant fem artikler. Funnene ble sammenlignet med aktivitetsteorien The Canadian Model of Occupational Performance and Engagement for å synliggjøre samspillet mellom person, aktivitet og omgivelse. Funnene ble i tillegg sammenlignet med annen relevant bakgrunnsinformasjon. Resultat: Artiklene viser ulik forståelse av hverdagsrehabilitering, men de eldre blir mer bevisst på ressurser og begrensninger. De blir utfordret av hverdagsrehabiliteringsteamet, men får også støtte og hjelp til å anerkjenne styrker. Det oppleves både positivt og negativt at hverdagsrehabilitering foregår i hjemmet. Misnøye rundt teamet påvirker motivasjonen negativt, og lite informasjon om tjenesten skaper et behov for veiledning. Brukermedvirkning i målsetting varierer, men realistiske mål øker motivasjonen og viljen for gjennomføring av trening, og er viktig for å oppnå resultater. Gjennomføring av tiltak etter avsluttet tjeneste varierer. Brukerne erfarer at hverdagsrehabilitering øker deres engasjement i aktiviteter og at de får større ansvar for hverdagen. Konklusjon: Hverdagsrehabilitering kan øke eldres deltakelse i aktiviteter, men det er fortsatt et forbedringspotensial. Misnøye rundt informasjon, veiledning og ansvar er faktorer som hindrer aktivitet og deltakelse. For å oppnå best mulig resultat, bør de eldre være aktivt deltakende i rehabiliteringen, samtidig som at helsepersonellet respekterer brukerens hjem og gir god veiledning. | |
