Relasjonell, lekende og myndiggjørende intra-agering i ungdomsskolens undervisning En studie i hva affektiv og estetisk formproduksjon skaper for ungdomsskoleelevers agens
Master thesis
View/ Open
Date
2019Metadata
Show full item recordCollections
- Institutt for lærerutdanning [3865]
Abstract
SammendragDenne studien tar utgangspunkt i en undring om lekende form kan produsere muligheter for ungdomsskoleelevers myndiggjøring. Mennesket bruker lek i alle aldre, men det kan se ut som at det kan være vanskelig å tilrettelegge for leken som estetisk formproduksjon i ungdomsskolen. Det forblir som regel et ikke-tema hos både lærere og elever. Det råder en oppfatning om at leken hører til barnet, og derfor må omgås og forlates når barnet blir ungdom. Denne mer eller mindre bevisste utelatelsen av et av de mest fremtredende menneskelige fenomener- behovet for å leke – hindrer ungdommens naturlige trang til å bevege seg mellom virkeligheter. Denne masteroppgaven er en undersøkende, praksisledet og performativ studie i myndiggjøring av ungdom gjennom at læreren iscenesetter lekende undervisningsdesign. Vitenskapsteoretisk bygger oppgaven på posthumanismens agentisk realisme, i et onto-epistemologisk perspektiv. I skolesammenheng innebærer det å se elev og lærer som en sammenflettet enhet – som en kunnskapsproduserende relasjon. Materiale for analysen er generert i undervisning innenfor fagene musikk og Sal og scene. Analysen er dels dramaturgisk, rhizomatisk og diffraktiv, og dels tolkende med artografens ulike blikk. Analysene speiles i Freires hovedbegreper fra kritisk pedagogikk- med myndiggjøring, bevisstgjøring og dialog som ledestjerner. Studien gir et kulturelt portrett av unge menneskers og deres lærers utforsking av lekens potensial i estetisk formskapende undervisning.Oppgaven konkluderer med at det viktigste for ungdom er å være i relasjon - i sin pendling mellom risikable spenningssituasjoner og behov for trygghet og skjerming- ikke ulikt småbarnets bevegelser i trygghetssirkelen. Spørsmålet blir om lekens fram-og-tilbake-bevegelse - også for ungdom - representerer en ontologisk værensform, der vår eksistens oppleves og oppdages som en stadig utvidende bevegelse i en radius av trygghet til spenning, og fra spenning til ivaretakelse. AbstractThis study is based on a wondering whether playful teaching creates openings for secondary school pupils' opportunities for empowering. Humans uses play as aesthetic production - of all ages, but the play as an aesthetic learning process can be difficult to find and to plan for in secondary school. It usually remains a non-theme among both teachers and students. We usually think that play belongs to the child, and therefore must be circumvented and abandoned among teenagers- on the edge of being adults. This more or less conscious deleting of play means omission of one of the most prominent human phenomena. Our need to play is an essential urge to move between realities and create correspondence and acceptance in youth's recognition processes. This master thesis is an investigative, practice-led and performative study in empowerment by staging playful teaching design, in examining what kind of knowledge and learning is produced when we use such playful designs. The study is drawing on posthumanists agential realism as an onto-epistemological perspective seeing the existence as an ongoing flow of possibilities. In school context the student and teacher are considered as an entangled unit – where we rather see them as a knowledge-producing relational organism.Material for the analysis is generated in teaching within the subjects as music and `Sal and scene`. The analysis is partly dramaturgical, rhizomatic and diffractive, and partly interpretive with the various dimensions of the artist, researcher teacher. Finally, the analyzes are reflected in critical pedagogy - with Freire's main concepts of empowerment - raising awareness and dialogue as guiding concepts. The study provides a cultural portrait of young people's and their teacher's exploration of the play's potential in producing aesthetic form.The study concludes that the most important thing for young people is to be in relation - in their commuting between risky and stressed situations and need for security and shielding – in comparison to the toddler's activity inside the safety circle. The play's back and forth movement specifically represents an ontological form of being, where our existence is experienced and discovered as this ever-expanding movement from security to tension, and from excitement to safeguarding.