Lærerens tilrettelegging og oppfølging i skolen: med fokus på elever med dysleksi

Abstract

Denne oppgaven tar for seg resultater fra observasjoner som er blitt gjort hos to ulike 9. klasser i en byskole. I opplæringsloven §1-3, står det at opplæringen i skolen skal tilpasses hver enkelt elevs forutsetninger og evner (Opplæringsloven, 1998, §1-3). På bakgrunn av denne loven, var det ønskelig å undersøke nærmere hvordan elever med dysleksi blir fulgt opp i en læringssammenheng, hvordan de får tilpasset undervisningen til deres forutsetninger og hvordan dette kan påvirke deres mestringsfølelse og motivasjon i skolen. Dysleksi Norge mener at omtrent 5% av befolkningen i Norge har dysleksi, mens andre forskere fra feltet mener dette tallet er opp mot 10% (Dysleksi Norge 2019; Tønnesen 2015). Dette betyr at i en gruppe på tjue elever, vil i gjennomsnitt én av disse ha dysleksi. Det er likevel vanlig å ha større elevgrupper enn dette. Noe som fører til at en lærer må tilpasse sin undervisning etter disse behovene, i tillegg til at det mest sannsynlig vil være andre elever som trenger annen tilpasning. Hos begge 9.-klassene som ble observert, var det tilfeller av elever med dysleksi. I observasjonene kom det fram at disse elevene fikk tilnærmet ingen oppfølging eller tilrettelegging i løpet av flere skoletimer. Videre vil oppgaven også ta for seg hvilke konsekvenser dette kan ha for elevene det gjelder.

This bachelor thesis will present results from observations that has been conducted in a Norwegian school. The school is situated in a large city, and the observations has been done in two different 9th grade classrooms. In the Norwegian Educational Act §1-3, it states that all education has to be adjusted each student’s ability to learn (Opplæringsloven, 1998, §1-3). Due to this law, it was interesting to further examine how teachers adjust their education and how they follow up pupils with dyslexia in theoretical subjects. In addition, it was desirable to examine how the adjustment and follow up will affect these student’s motivation and self-efficacy. The organization Dysleksi Norge (Dyslexia Norway) claims that about 5% of the Norwegian population have dyslexia, while other researchers claims that the percentage is higher and can be up to 10% (Dysleksi Norge 2019; Tønnesen 2015). Based on these statistics, in a group of twenty pupils, at least one person will have the diagnosis dyslexia. For a teacher, it is common to have groups of students that than twenty pupils. This outcome means that a teacher most likely has adjust many his/her classes to pupils with this diagnosis, in addition to other diagnosis and struggles other students might have. In both of the student groups that was observed, there were students with dyslexia. The observations further show that most of these pupils never was followed up during individual student work, nor was the classes adjusted in different levels for any of the pupils in the group. This paper will further look at how the absence of adjustment and follow up by a teacher, can affect the pupils.