| dc.description.abstract | Mascha Kaléko (1907-1975) er en av de tyskspråklige lyrikerne som er i ferd med å bli gjen-oppdaget, men det mangler likevel forskning knyttet til hennes egen poetologiske refleksjon. Kaléko har lenge blitt forstått som en underholdende, lett forståelig forfatter som nettopp av den grunn ikke har blitt ansett som en del av den «høye» litteraturen.
I denne masteroppgaven har jeg utfra et fokus på sjangeren «poetologisk lyrikk» og ved hjelp av Genettes paratekst-begrep gjort et tekstutvalg bestående av tre dikt fra Kalékos verk. Diktene kjennetegnes av den skriftstrategiske plassen de innehar som «forord» i ulike diktsamlinger. Denne bidrar til å framheve betydning deres i verket og hvordan de henvender seg til leseren. Samtidig tematiserer de tre diktene forskjellige poetologiske aspekter knyttet til forfatterens, leserens og lyrikkens rolle. Diktene som inngår i utvalget mitt er «Quasi ein ‘Januskript’», «Kein Neutöner» og «Hat alles seine zwei Schattenseiten» og stammer fra tidsrommet 1954-1973. Mens det første diktet tematiserer forfatteren, og det andre verkets posisjonering i litteraturhistorien, vektlegger det tredje sterkere leserens frihet og ansvar i tolkningsprosesser.
Med fokus på lyrikkens mulighetsbetingelser slik de beskrives i teori om sjangeren og slik Kaléko selv tar stilling til dem i brev og intervju, nærleser jeg de tre diktene i kronologisk rekkefølge. Ved hjelp av analysen av verkinterne og –eksterne referanser drøfter jeg hvordan Kalékos verk kan plasseres i en bredere litterær tradisjon. Viktig er her umarkerte sitater (først og fremst fra Johann Wolfgang von Goethe og Heinrich Heine), topoi, troper, rim, vers- og strofeorganisasjon. Som analysene viser, fremstår forfatteren som kreativ og skapende innenfor rammene gitt av tradisjonen. Disse rammene utforskes i verket på en dialogisk måte sammen med leseren. På denne måten kan Kalékos lyrikk anses som en slags brukslyrikk («Gebrauchslyrik») som henvender seg til leseren, men som samtidig blir et verktøy i forfatterens eget arbeid med å forstå verden. Ved å inkludere etablerte troper, idiomer og diktformer som alluderer til en folkelig tone («Volkslied», «Bänkelsang», «Unsinn- und Sinngedicht») skaper diktene en umiddelbar resonans hos leseren samtidig som de åpner for videre tolkning. Slik bidrar Kalékos poetologiske lyrikk til å tematisere litteraturens verdi på en måte som stiller spørsmål ved etablerte forestillinger om forholdet mellom høy og lav litteratur. | nb_NO |
