| dc.description.abstract | Det pågår en debatt om hvorvidt pengepolitikken bør ta en rolle i å sikre finansiell stabilitet. En slik pengepolitikk omtales som ‘Leaning against the wind’ (LAW). LAW innebærer at sentralbanken opererer med en høyere styringsrente enn hva som er nødvendig for å oppnå prisstabilitet. Gevinster ved LAW knyttes til redusert sannsynlighet for kriser, mens kostnadene oppstår i form av redusert produksjon, inflasjon og økt arbeidsledighet.
Så vidt vi er kjent har ikke økningen i arbeidsledigheten i Norge, som følge av at Norges Bank har benyttet LAW, blitt tallfestet eksplisitt. Formålet med denne oppgaven er å tallfeste denne kostnaden. Utledningen innebærer at vi i første omgang identifiserer hvilke perioder Norges Bank har lent seg mot vinden. Dette gjøres ved å ta utgangspunkt i en tapsfunksjon der hensyn til finansiell stabilitet ekskluderes. Deretter defineres det vi kaller en Leaning Indikator (LI), som uttrykker hvor mye Norges Bank avviker fra å minimere tapsfunksjonen. Vi beregner en syntetisk rentebane for Norge i perioden 2005-2017. Den syntetiske renten settes slik at tapsfunksjonen minimeres. Vi finner at den syntetiske renten ligger mellom 0,10 og 0,86 prosentpoeng lavere enn planlagt styringsrente de årene sentralbanken har lent seg mot vinden. Ved hjelp av den syntetiske renten, beregnet syntetisk produksjon og Okuns lov, finner vi syntetisk arbeidsledighet. Avviket mellom syntetisk arbeidsledighet og prognosene Norges Bank har satt for ledigheten gir oss kostnaden forbundet med LAW, gitt i økt arbeidsledighet.
Vi finner at Norges Bank planla LAW i perioden 2012-2017. Dette resultatet er robust overfor valg av horisont, og for hvilken vekt stabilitet i produksjon tillegges. Videre finner vi at kostnaden forbundet med LAW varierer mellom en 0.04-0.35 prosentpoengs økning i arbeidsledigheten, gitt en fast horisont for pengepolitikken lik tre år. Dette tilsvarer en økning i arbeidsledigheten lik 1184-9938 personer det enkelte år. | nb_NO |
