| dc.description.abstract | Ginsberg oppnår i "Kaddish" det David Graham og Kate Sontag i After Confession: Poetry as Autobiography kaller førstepersonslyrikk med en større sosial visjon: poesi som oppnår opplysning over narsissisme, universal resonans over selvrefererende anekdoter. I det postmoderne samfunnet er det skapt en større forståelse av at relasjonen mellom fiksjon og virkelighet er et dialogisk "både – og". "Kaddish" er et selvfiksjonelt dikt som reflekterer over sin egen funksjon som poesi. Allen Ginsbergs "Kaddish" referer til en hymne fra den jødiske liturgien og skaper slik en bevissthet hos leseren om at dette er et verk som ønsker å skape en dialog med den litterære tradisjonen og etablerte religiøse praksiser. Fremføringen av et distinkt kunstner-jeg i "Kaddish" medvirker til at diktet går i dialog med sine omgivelser. Det at tittelen er lånt fra en hymne fra den jødiske liturgien, problematiserer relasjonen ytterligere. Sistnevnte etablerer også en dialog med den religiøse tradisjonen og retter fokuset mot noen grunnleggende estetiske problemstillinger. "Kaddish" er en øvelse i estetisk eksperimentering: hver strofe har sine egne kvaliteter, sin stil og sin stemme. Diktet sier: Jeg hevder meg å være et narrativ, men demonstrer at jeg ikke er det gjennom min språklige organisering. I overført betydning kan dette tolkes som et bilde på den selvbiografiske lyrikkens problem: den er både personlig og samtidig strengt ikke-personlig. Den er bevisst seg selv som iscenesettelse av identiteter, men disse identitetene er ikke synonyme med selvet, selv når de fremstår som det. De er snarere fremføringen av identiteter på et gitt tidspunkt i verkets temporalitet, eller fremføringer av ulike deler av identiteter, som gir inntrykk av å representere ulike deler av forfatteren selv. De selvbiografiske elementene i "Kaddish" svekker ikke diktet, de bidrar snarere til å skape en spennende lyrisk dialektikk som problematiserer poesiens potensial til å uttrykke sorg og død, og til å adressere menneskets rolle i evigheten og religions funksjon i det postmoderne samfunnet. Selv om diktet konvergerer mot faktiske hendelser fra forfatterens liv, er verkets akse sentrert rundt de store spørsmålene som ofte dukker opp i kjølvannet av dødsfall i nær familie, slik som: Finnes det et liv etter døden? Finnes det en Gud? Med utgangspunkt i den jødiske, sørgende identitet som hymnen forutsetter, utfører Ginsberg et poetisk eksperiment som går langt i å prøve å svare på spørsmålet: hva er språkets potensial? Og kan språket brukes til å uttrykke noe så allment og hjerteskjærende som tapet av en mor? Han svarer med religionen: Den troendes velsignelse av Gud kan aldri påstås å være like hellig som Gud selv. I overført betydning: i møtet med sorgen, kommer også ordet til kort. Ordet vil aldri kunne uttrykke det som ikke kan uttrykkes. Vi kan bare eksperimentere, prøve og søke en forsoning. Slik Ginsberg gjør så godt. | nb_NO |
