Jeg vil så gjerne hjelpe, men det er ikke tid : en kvalitativ studie om arbeidsrelatert stress og utbrenthet i den kommunale barneverntjeneste

Abstract

Ansatte i den kommunale barneverntjeneste eksponeres daglig for flere arbeidsrelaterte belastninger. Bakgrunnen for denne studien er å finne ut hvilke faktorer tidligere ansatte i barnevernet opplever som spesielt belastende. Formålet med studien er å belyse og bidra til økt kunnskap om arbeidsrelatert stress og utbrenthet blant ansatte i den kommunale barneverntjeneste. Videre hensikt er først og fremst å sette ansattes psykiske og fysiske helse på dagsorden. Dette er videre hensiktsmessig da ivaretakelse av ansatte kan lede til bedre kvalitet og kontinuitet i oppfølgingstilbudet til barneverntjenestens barn og familier. Denne studien baserer seg på et fenomenologisk-hermeneutisk vitenskapssyn. Det er anvendt kvalitativ tilnærming og semistrukturerte, individuelle dybdeintervju. Datamaterialet i denne studien er innhentet fra et utvalg på seks tidligere ansatte i den kommunale barneverntjeneste som avsluttet sitt arbeidsforhold på grunn av arbeidsrelaterte emosjonelle belastinger og/eller psykiske påkjenninger. De hadde alle fem års erfaring eller mer. Materialet ble analysert med Aksel Tjoras stegvis-deduktive induktiv modell (SDI). Funn fra studien viser at utvikling av arbeidsrelatert stress og utbrenthet i den kommunale barneverntjeneste kan knyttes til to organisatoriske forhold: stor arbeidsmengde og for liten tid til å håndtere arbeidsmengden. Disse forholdene synes å utvikle arbeidsrelaterte emosjonelle og psykiske belastninger. Manglende oppfølging og veiledning på personlige belastninger samt en kultur innad i tjenestene som tabuiserer temaet, ser ut til å utvikle skam over å kjenne på slike belastninger. Dette, samt å ikke bli anerkjent fra ledelsen for arbeidsinnsats fremstår som vesentlige, men fraværende faktorer i tjenestene. Personlig ambisjon og ønske om å hjelpe utsatte barn og unge kommer frem som avgjørende faktor for å stå i jobben. Studien konkluderes med at det ikke er de organisatoriske forholdene i seg selv som fører til utbrenthet, snarere de emosjonelle og psykiske påkjenningene som individuelt utvikles som en konsekvens av manglende oppfølging og støtte. Å jobbe i et bakkebyråkrati er i seg selv en risikofaktor fordi det utfordrer den ansattes evne til å utføre sine arbeidsoppgaver i samsvar med egne idealer på grunn av rammene jobben er underlagt.