''Det er jo så enkelt, men selv så vanskelig'' - En kvalitativ studie om traumebevisst omsorg som rammeverk i bolig for enslige mindreårige asylsøkere

Abstract

Traumebevisst omsorg er en forståelsesramme som innebærer en økt forståelse for at traumeutsatte barn og unge i stor grad kan lide av utviklingstraumer, der uønsket og uhensiktsmessig adferd oftest er å anse som et smerteutrykk. Gjennom fokus på relasjonsbygging, tilknytning og en opplevelse av trygghet er målet er at omsorgspersoner skal være behjelpelig med å utvikle barnas evner til å håndtere tidligere opplevelser og følelser, virkemidlene er blant annet gjennom affektregulering og samregulering. Traumebevisst omsorg er ikke et verktøy for traumebehandling, men den tar sikte på å øke fagpersoner og omsorgsgiveres evne til selvrefleksjon, evne til relasjonsbygging og evne til å forstå smerteutrykk med bakgrunn i teori om hjernens fungering, utviklingspsykologi og traumeforskning. Ett barn uten tilstrekkelig omsorg er ett barn for mye. Gjennom tidligere forskning på enslige mindreåriges levekår, forskning på konsekvenser av traumeerfaringer og samtaler med enslige mindreårige, kan vi konkludere med at dette er en stor og utsatt gruppe barn som trenger omsorg og reguleringsstøtte. Denne oppgaven kommer som et resultat av min søken etter å finne ut hvilket tilbud noen av disse barna mottar, og hvilke krav, muligheter og utfordringer traumebevisst omsorg gir for omsorgsgivere i en barnevernsbolig hvor det bor enslige mindreårige. Svarene jeg fant er kun gjeldene for den boligen undersøkelsen fant sted i, men de sammenfatter med undersøkelser gjort av blant annet Skårdalsmo og Harnischfeger (2017) gjennom rapporten «Vær Snill. Råd fra enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger til voksne». Både min rapport og deres påpeker at trygghet, relasjon og regulering av følelser er det viktigste vi kan gjøre for disse barna, i tillegg til å tenke individuell tilpasning til hvert enkelt barns behov. Mine funn konkluderer med at Traumebevisst omsorg stiller krav til en viss dybde i opplæringspakken, og at begreper og metoder må inkluderes i institusjonens hverdag. Hvis man utelukkende skal tenke traumebevisst i arbeid med enslige mindreårige krever det også en bevissthet rundt organisering av vakter på institusjonen. Traumebevisst omsorg handler i liten grad om metodiske valg, men om de ansattes evne til selvrefleksjon og til å tilegne seg forståelse for de komplekse sammenhengene som oppstår inni traumeutsatte barn og som kommer til uttrykk som smerte.