"...det går jo liksom gradvis nedover ..." - Oppfølging av kommunikasjonsvansker hos personer med demenssykdom i to utvalgte kommuner

Abstract

Dette masterprosjektet dreier seg om hva som vektlegges i oppfølgingen av kommunikasjonsvansker hos personer med demenssykdom i to småkommuner i Norge. Det empiriske grunnlaget er kvalitative intervju av fire nøkkelpersoner innen kommunal helse- og omsorgstjeneste i de to kommunene, samt deltakende observasjon ved pårørendeskole. Oppgaven tar utgangspunkt i nasjonale føringer, og ser på hvordan praksis er i to jevnstore kommuner hva angår tidlig innsats, helhetlig- og personsentrert oppfølging, livskvalitet, tverrfaglig kompetanse og pårørendes betydning for kommunikasjonen. Empirien blir analysert og drøftet med utgangspunkt i et interaksjonistisk perspektiv på språklig kommunikasjon. Tidligere forskning som er brukt i oppgaven belyser nye forståelser for vedlikehold av demente personer sine kognitive og språklige evner. Jeg fant at det er lite systematisk arbeid med å opprettholde demente personer sine kommunikasjonsevner, og at logopedi ikke inngår som en del av den helhetlige oppfølgingen. Tid, økonomi og organisering nevnes som begrensede faktorer i det praktiske arbeidet, samt at det ikke er noen tradisjon for å benytte logoped ved demenssykdom. Hjelpetiltak som oftest settes inn er hjemmesykepleie, dagsentertilbud, støttekontakt og tekniske hjelpemidler for den demente personen. Den ene kommunen har arrangert pårørendeskole en gang, og fikk gode tilbakemeldinger fra deltakerne. Det foreligger ingen strukturert veiledning av de pårørende underveis i sykdomsforløpet foruten oppfølging av demensteam hver 6. måned. Både i intervju og pårørendeskole ble frivillig innsats og frivillige organisasjoner fremhevet som et viktig bidrag i forhold til kommunikasjon og sosial interaksjon hos de demente personene. Prosjektet belyser at logopeder innehar kunnskap om språk og kommunikasjon som kan bidra i den helhetlige oppfølgingen av personer med demenssykdom.