Diagnostic labelling and implications for health, a population-based study

Abstract

NORSK POPULÆRVITENSKAPELIG SAMMENDRAG Helsemessige konsekvenser av kjennskap til egen diagnose – en populasjonsbasert studie Epidemien av «ikke-smittsomme sykdommer» og livsstilssykdommer blir gjerne sett på som den største trussel mot helsen i utviklede land. Disse sykdommene kjennetegnes ofte av et langvarig pre-symptomatisk forløp. Individrettet forebyggende medisin er en av strategiene for å begrense utviklingen av sykdom. Ulike former for helsesjekker og tidlig diagnostikk er da nødvendig. Dette blir kontinuerlig promotert, oftest av kommersielle aktører som private helseforetak, legemiddelindustri og apotekkjeder, men også i form av mer sporadiske oppfordringer og kampanjer i regi av pasientforeninger, myndigheter og medisinske spesialister. Teoretisk sett, og rent intuitivt, virker det rimelig at jo tidligere man oppdager sykdom og risikotilstander, desto mer nytte vil man kunne ha av behandling – i form av økt overlevelse. Det har imidlertid ikke latt seg vise at screening for diabetes type to eller hypertensjon reduserer dødeligheten av disse tilstandene. I følge en dansk systematisk gjennomgang og metaanalyse utført av The Cochrane Collaboration fra 2012 lot det seg heller ikke vise at helsesjekker av antatt friske i primærhelsetjenesten reduserer verken morbiditet eller mortalitet. Et bifunn var at skadelige utfall enten ikke undersøkes eller rapporteres i studier av generelle helsesjekker. Samtidig med vurdering av nytteeffektene ved helsesjekker av antatt friske personer bør man også vurdere potensielt uheldige helsemessige konsekvenser, både hos de som blir diagnostisert, og hos de som ville forblitt udiagnostisert uten testing. I denne avhandlingen analyserte vi selvopplevd helse og totalmortalitet ved diagnostisert og ikke-diagnostisert hypotyreose, diabetes mellitus (DM) og hypertensjon. Studiepopulasjonen var deltagere i den befolkningsbaserte Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT): HUNT2 (1995-97) og HUNT3 (2006-08). Personer som rapporterte at de ikke hadde hypotyreose, DM eller hypertensjon, men som hadde målinger som indikerte den aktuelle diagnosen, ble definert som udiagnostiserte. De som rapporterte en av de aktuelle diagnosene ble klassifisert som diagnostiserte, mens de som ikke rapporterte noen av diagnosene, og samtidig hadde normale prøvesvar ble klassifisert som friske. Avhandlingen består av tre artikler. I den første artikkelen ble deltagere mellom 40 og 70 år i HUNT2 inkludert i en tverrsnittsundersøkelse. Sammenlignet med friske fant vi at en lavere andel rapporterte god selvopplevd helse blant personer med diagnostisert stoffskiftesykdom, DM eller hypertensjon. Blant kvinner som hadde udiagnostisert eller subklinisk hypotyreose, og blant personer med udiagnostisert alvorlig hypertensjon, var det en større andel som rapporterte god selvopplevd helse enn blant friske. For øvrige tilstander var det like vanlig å rapportere god selvopplevd helse blant de med udiagnostisert sykdom som blant friske. I artikkel nummer to inkluderte vi deltagere mellom 20 og 70 år i HUNT2, som i tillegg deltok i HUNT3, i en prospektiv studie. Vi kunne da definere sykdomskategorier som fanget opp endring i diagnostisk status fra HUNT2 til HUNT3. Blant personer med diagnostisert hypotyreose, DM og hypertensjon (enten det var ved inklusjon ved HUNT2 eller som ble diagnostisert i løpet av oppfølgingstiden) fant vi stort sett at en større andel rapporterte dårlig selvopplevd helse sammenlignet med de som var friske gjennom hele oppfølgingsperioden. Blant de med udiagnostisert sykdom derimot, var andelen som rapporterte dårlig selvopplevd helse lik som hos friske. I artikkel nummer tre studerte vi totaldødelighet fram til 15. juni 2016 blant deltagere med uoppdaget og oppdaget hypotyreose, type 2 DM og hypertensjon i HUNT2 (1995-97), sammenlignet med de som var friske. Deltagere som var 20 år eller eldre i HUNT2 ble inkludert. Vi fant at dødeligheten var økt hos de med diagnostisert type 2 DM og hypertensjon, sammenlignet med friske, mens for udiagnostisert sykdom var det kun de med uoppdaget type 2 DM i HUNT2 som hadde økt dødelighet i oppfølgingstiden. Våre noe uventede funn tyder på at de med udiagnostisert sykdom like ofte som friske rapporterer god selvopplevd helse. Og med unntak av de med udiagnostisert DM, fant vi ikke økt mortalitet blant de udiagnostiserte sammenlignet med friske. Funnene kan tyde på en negativ merkelappseffekt målt ved selvopplevd helse og mortalitet. Imidlertid kan også kortere varighet av sykdommen og/eller mildere sykdomsforløp hos de udiagnostiserte, sammenlignet med de diagnostiserte være noe av forklaringen. For det meste omtales nytteeffekter av tidlig diagnostikk i litteraturen. Vi mener det i større grad også bør studeres om tidlig diagnostikk kan ha noen utilsiktede negative konsekvenser.