Relasjoner mellom lærer og elev ved danselinja - En kvalitativ intervjustudie om betydningen av lærer-elev-relasjoner sett fra dansepedagogens perspektiv

Abstract

SAMMENDRAG Masteroppgaven ”Relasjoner mellom lærer og elev ved danselinja” har til hensikt å vise hvordan tre dansepedagoger ved videregående skole opplever betydningen av lærer-elev-relasjoner ved danselinja. Oppgaven undersøker hvordan dansepedagogene opplever det relasjonelle aspektet ved lærerrollen og undervisningen, samt hvordan de kan legge til rette for en positiv lærer-elev-relasjon i dansefagene. Undersøkelsen er inspirert av et hermeneutisk forskningsperspektiv, og den bygger på dybdeintervjuer av erfarne dansepedagoger fra tre ulike danselinjer i Norge. Beskrivelsene har deretter blitt fortolket i lys av utvalgt relasjonsteori.

Studien viser at det relasjonelle aspektet ved lærerrollen anses som essensielt for lærerne ved danselinja. Dansefagene oppleves som et ”nakent” fag, der lærer og elev får en tettere relasjon. Nærheten gjør at dansepedagogen kan tiltre i en omsorgsrolle ovenfor eleven, noe som kan oppleves som belastende. En likestilling av hver elevs oppfølging er et ønske, men dette oppleves utfordrende i praksis. De teoretiske perspektivene, ut fra oppgavens litteraturgjennomgang, er preget av konsensus rundt relasjonens viktighet og idealtilstander for læreryrket. Informantenes bidrag nyanserer dette bildet og fremhever at relasjonen kan være belastende.

Lærerne benytter inndeling i mindre grupper i relasjonsbyggingen. I spontan kontakt med elevene henviser lærerne til informasjon om deres livsverden, tilegnet i relasjonen mellom dem. Dansepedagogene opplever dans som et unikt fag der den kroppslige komponenten skaper en tettere relasjon til elevene. En dansespesifikk teoretisk kunnskap om feltet er sparsom, og oppgaven har derfor støttet seg til generell litteratur om emnet. Undersøkelsen tyder på at relasjonelle aspekter bør vies større plass i den didaktiske dansepedagogikken.

ABSTRACT The Master Thesis “Relations between Teacher and Student in Dance Education” aims to demonstrate how three dance teachers experience the importance of teacher-student-relations in high school dance education. This thesis investigates how these dance teachers experience the relational aspect of the teacher-role and their teaching, as well as how they may facilitate a positive teacher-student-relation in dance education. The research is inspired by a hermeneutic research perspective, and builds on in-depth interviews of experienced dance teachers from three different high schools in Norway. The descriptions have then been interpreted in light of the chosen relational theory.

This study shows that the relational aspect of the teacher-role is seen as essential for teachers in dance education. Dance is seen as a “naked” subject, where teacher and student develop close relations. This closeness allows the dance teachers to accede a carer-role for the student, which may be experienced as straining. It is desirable to treat each student’s need equally, though this is perceived as challenging in practice. Based on the literature reviewed for this study, the theoretical perspective is characterised by consensus regarding the importance of the relation and the ideal standards for the role of the educator. The contribution from the informants adds a nuance to this picture, and highlights the strain of such a relation.

Teachers utilise the division into smaller groups as a method for building relations. In spontaneous contact with the students the teacher refers to the information regarding the student’s life, which they obtain through this relation. The dance teachers experience dance as a unique subject where the bodily component facilitates a closer relation with the student. Dance-specific theoretical knowledge on this field is sparse, and this thesis has therefore relied on general literature regarding this topic. The investigation suggests that relational aspects should be given more attention in the didactic dance pedagogy.