Å iscenesette det usette og uhørte - Teaterkunst og dramapedagogikk - tett på demokratiet

Abstract

Dette kapitlet er motivert av en undring over demokratier som avler destruktive krefter, på tross av borgerrettigheter, uttrykksfrihet og –, for de fleste –, langvarig skolegang. For det andre fins det en interesse for å undersøke hvordan drama og teater kan bidra til et levende demokrati. Kapitlet undersøker og fortolker tenkning i samtiden som nettopp behandler teater og teatralitet i en demokratisk og estetisk-politisk kontekst. Denne tenkningen fortolkes ut fra kilder som særlig behandler teater, kunst og kulturproduksjon fra og med modernismen, men også i et kulturdemokratisk perspektiv etter modernismen. Filosofen Jacques Rancière behandler relasjonen mellom kunst og demokrati og bidrar med nyanserte synspunkt på kunstens politiske rolle, på demokratiet på relasjonen mellom kunst og demokrati. Målet for den litterære analysen er å bidra til økt forståelse av drama og teaters estetisk-politiske potensial i vår samtid, samt å tydeliggjøre noen utfordringer som finnes når det gjelder realiseringen av et slikt potensial.