Mangfold og inkludering i arbeidslivet i Sverige, Danmark og Norge. En komparativ studie av reisende ideer og utviklingstrender i den skandinaviske velferdsmodellen.
Doctoral thesis
View/ Open
Date
2018Metadata
Show full item recordCollections
- Institutt for sosialt arbeid [1400]
Abstract
Arbeidsstyrken i de skandinaviske landene har gått fra å være relativ homogen til stadig å bli mer sammensatt med tanke på individuelle preferanser, innvandring, alder og funksjonshemning. Demografiske endringer, globalisering så vel som EU utvidelsen er alle faktorer som har bidratt til å øke heterogeniteten i arbeidslivet. Samtidig har arbeidslivet endret seg fra å være et marked preget av industri og hjørnesteinsbedrifter til å bli et mer servicerettet arbeidsmarked med høye kompetansekrav. Utover 1990-tallet og videre fremover har velferdsstatene derfor blitt konfrontert med behov for nytenkning knyttet til nye risikogrupper, utestengelsesmekanismer og krav til fleksibilitet i arbeidslivet.
Såkalte "tredje vei" ideer, eller neo-liberale verdier, uttrykt gjennom økende fokus på sosial ekskludering, mangfold, ulikheter, arbeid for velferd (welfare-to-work), lovgivning, rettigheter og plikter har fått økt aktualitet fra 1990 tallet og frem til i dag. Disse reisende ideene gir seg forskjellige uttrykk til ulike tider og kontekster. Avhandlingen følger utviklingen av tredje vei tankegods fra en liberal velferdstype og inn i den skandinaviske sosialdemokratiske velferdsmodellen. Skiftninger i skandinavisk arbeidsmarkeds- og velferdspolitikk vil også bli analysert i forhold til EUs European Employrnent Strategy (EES) og EUs diskurs om mangfold, inkludering og ekskludering. Størst fokus rettes likevel inn på likheter og forskjeller innad i den såkalte skandinaviske modellen. For på tross av at Norge, Sverige og Danmark ofte karakteriseres innenfor samme velferdsmodell, finnes det også mange ulikheter landene imellom. De har for eksempel ulike næringsstrukturer, ulik sammensetning av befolkningen, ulike internasjonale relasjoner og til dels ulik historie. Disse faktorene, blant flere andre, kan bidra til at landene responderer forskjellig på velferdspolitiske utfordringer og adopterer ideer og politiske innovasjoner ulikt. Dette har også betydning for hvilke politiske valg som tas, legitimeringen av disse og konsekvenser for hvordan ulike målgrupper inkluderes eller ekskluderes i de ulike arbeidsmarkedene.
Sentrale reformer gjennom 1990-tallet og frem til i dag har hatt stor innvirkning på velferdsstatenes håndtering og syn på utsatte grupper i arbeidslivet. I lys av den nye konteksten for velferdsstatene konsentrerer denne avhandlingen seg derfor rundt hvordan ideer i den internasjonale konteksten påvirker de skandinaviske landene og deres utforming av velferds- og arbeidsmarkedspolitikk generelt, men med et særlig fokus rettet mot innvandrere og personer med funksjonshemming. Samtidig er fokuset rettet mot eventuelle endringer i landenes tradisjonelle tilnærming til inkludering og tendenser som forsterker, eller bryter med, den skandinaviske velferdsmodellens grunnleggende tankegods. Sentrale spørsmål som besvares i analysen er hva som driver politiske endringsprosesser, hvilke motiver som ser ut til å ligge bak og hvordan de politiske aktørene begrunner sine valg. Betydningen av ideer og diskurs for å forklare politisk endring har en sentral plass, men sees også i sammenheng med historikk, politiske institusjoner og empiriske data. De nye ideene analyseres ut fra Esping-Andersens idealtyper av de sosialdemokratiske og liberalistiske velferdsmodellene som fungerer som indikator for å identifisere ulike veivalg myndighetene i de forskjellige landene tar. Avhandlingen er slik en studie av inkludering og ekskludering av ulike målgrupper i de skandinaviske arbeidsmarkedene sett i lys av reisende ideer, politisk læring og velferdsstatsutvikling.
Mine analyser viser at de skandinaviske landene har vært svært lærevillige gjennom nittitallet og tydelig adoptert nytt tankegods og tredje vei ideer særlig fra Storbritannia, men også gjennom deres tilknytning til EU. Dette kommer tydelig frem i både retorikk, politiske strategier og gjennom innføring av praktisk politikk i virkemiddel- og tiltaksapparatet. På samme tid har ikke læringen vært noen enveisprosess. Tony Blair og New Labours konstruksjon av den tredje vei og EUs utarbeidelse av en felles arbeidsmarkedsstrategi hadde den skandinaviske arbeidsmarkedspolitikken, særlig den svenske, som ledestjerne da de formet sine nye ideer. Utover 90-tallet ble de danske arbeidsmarkedsreformene og deres flexicurity-modell særlig løftet frem som 'det danske jobmirakel' og vist til som et best practice eksempel for EUs medlemsland.
På bakgrunn av mine analyser finner jeg også både likheter og forskjeller mellom de skandinaviske landene. Alle de skandinaviske landene har innført en helhetlig diskrimineringslovgiving og det har blitt et økt fokus på arbeidslinja, aktivering og terskelen for å motta passive ytelser er høynet. Graden av tilstramning og endringer i de institusjonelle ordningene har imidlertid vært forskjellig. Der svenskene er mer forsiktige med å presse egne normer og retningslinjer over på innvandrere, er dette mer en innarbeidet selvfølge og krav i den danske konteksten, og til dels også i den norske. Danmark har også innført en lavere ytelse rettet mot innvandrere i sitt velferdssystem, mens Sverige generelt har strammet inn på sine velferdsordninger rettet mot hele befolkningen. Samtidig har svenskene åpnet opp for mer fleksibilitet i arbeidslivet ved å avregulere stillingsvernet for bruk av midlertidige arbeidskontrakter. Tilsvarende avregulering har ikke blitt gjennomført for faste stillinger, og det kan identifiseres en utvikling av et A-lag og et B-lag i det svenske arbeidsmarkedet. Gjennomgående har Norge opplevd minst press for å gjennomføre velferdsreformer og har beholdt mye av sin generøsitet i velferdssystemet. Forklaringen kan tilskrives landets gunstige økonomiske situasjon, men også dominansen av mer venstreorienterte regjeringer tidsperioden som sammenlignes. Velferdsutfordringene i den norske konteksten er mer knyttet til en økning i unge uføre og tendenser til innelåsningsmekanismer i stønadssystemet. I alle de skandinaviske landene kan det imidlertid identifiseres ulik bruk av tiltak rettet mot den ene eller andre målgruppe, der det ser ut til at personer med funksjonshemming blir prioritert innenfor ressurskrevende arbeidsmarkedstiltak, mens innvandrere gjerne blir tilbudt hurtigspor og lettere tiltak. Samtidig relateres mangfoldsdiskursen fremdeles først og fremst til innvandrere på tross av en dreining i retning av en mer helhetlig forståelse av mangfold og inkludering. Både i retorikk og praktisk politikk gir altså de sosiale konstruksjonene av de forskjellige målgruppene seg ulike uttrykk på tross av en overordnet universell filosofi.
På et overordnet nivå er likevel en individuell og universell tilnærming en fremtredende politisk ambisjon i alle de skandinaviske landene. Program og handlingsplaner, samt den institusjonelle organiseringen fokuserer i økende grad på den enkelte, individet, heller enn målgruppe. I alle de skandinaviske landene understrekes viktigheten av et sektoroverskridende tilnærming som skal fokusere på å få flest mulig i arbeid, uavhengig av kategorisering og gruppetenkning. Dette er i tråd med den nye mangfoldstenkningen, tredje vei filosofi samt EUs arbeidsmarkedsstrategi og ideen bak en helhetlig diskrimineringslovgiving. Det er også en forsterkning av en universell velferdstenkning som støtter opp om tradisjonell filosofi som ligger til grunn for den skandinaviske velferdsmodellen. Det kan imidlertid også argumenteres for at innholdet i den universelle skandinaviske tenkningen har beveget seg fra en grunntanke om et sosialt og kollektivt medborgerskap til en filosofi som er mer rettet mot et individuelt og sivilt medborgerskap. På denne måten søker den nye politikken å viske ut ulikhet i et horisontalt perspektiv, samtidig som utviklingstrekk i den institusjonelle organiseringen samt mindre fokus på fordeling ser ut til å skape økende ulikhet i et vertikalt perspektiv.