| dc.description.abstract | Abstract
Writing is a key competence in higher education. While many students struggle in their attempts to learn to write academically, there is little research on this topic in a Norwegian context. The aim of this thesis is to contribute to a better understanding of academic writing through a sociocultural view on writing and with a contextual model of the writer in three different social contexts as a research tool. A selection of students and academic staff spoke freely about what kinds of thoughts, experiences and feelings they had about writing and about learning to write. The analysis of their conversations resulted in three main findings: 1) A single student in the situational context, with no explicit tutoring or interaction with other members of the discourse community, blames himself for his shortcomings – while excusing the University – and regards himself as a ‘failed student’. 2) Students who had experienced situated learning in their discourse community, had several writing tasks with feedback, and were part of good backstage arenas, had internalized their discourse community’s symbolic genres, almost without realizing it. 3) The academic staff felt pressured by the changing context of higher education. They wanted to preserve the unique characteristics of Academia, but felt the new students and new demands forced them into too much teaching directed toward the workplace. This thesis argues that writing can be viewed as a bridge-building competence in this dilemma, being something all students need to learn and at the same time a part of the special characteristics of Academia. The main point, however, is that the process of learning to write should take place through explicit learning within the discourse communities and through interaction with the members of those communities, and with insight into the writing process through good backstage arenas, both with other students and with staff.
Sammendrag
Skriving er en nøkkelkompetanse i høyere utdanning. Mange studenter sliter med å lære seg å skrive akademisk, likevel er det lite forskning på dette i en norsk kontekst. Denne masteravhandlingen forsøker å bidra til kunnskap om dette med et sosiokulturelt syn på skriving og en kontekstuell modell, av skriver i tre ulike sosiale kontekster, som et undersøkelsesverktøy. Et lite utvalg studenter og akademisk ansatte snakker fritt om hvilke tanker, opplevelser og følelser de har knyttet til skriving og opplæring i skriving. Gjennom analysen av samtalene presenterer denne avhandlingen tre hovedfunn: 1) En enkeltstudent i situasjonskonteksten, uten eksplisitt opplæring og interaksjon med andre deltagere i diskursfellesskapet, ender opp med å skylde på seg selv, og ikke Universitetet, for sin egen tilkortkommenhet, og føler seg som en ’mislykket student’. 2) Studenter som har opplevd situert læring i deres diskursfellesskap, hatt flere skriveøvinger med tilbakemeldinger og vært del av gode backstagearenaer har internalisert deres diskursfellesskaps symbolske sjangre, nesten uten at de har merket det. 3) De akademisk ansatte føler seg presset av den forandrede konteksten omkring høyere utdanning; de ønsker å ivareta akademias egenart, men føler at de nye studentene og de nye kravene tvinger dem til å ha arbeidsrelevant undervisning. Denne avhandlingen argumenterer for at skriving kan bli sett på som en brobyggende kompetanse i dette dilemmaet, siden det er noe alle studenter må lære og på samme tid er en del av akademias egenart. Men hovedkonklusjonen er at opplæringen i skriving bør skje gjennom eksplisitt opplæring inne i disiplinene, i tett dialog med de akademisk ansatte, og med innsikt i skriveprosessen gjennom gode backstagearenaer sammen med både studenter og ansatte. | nb_NO |
