| dc.description.abstract | Formålet med mitt studie var å finne ut hva en lærer gjør for å inkludere elever med spesielle behov i ordinær undervisning, og samtidig få innblikk i hennes tanker og refleksjoner som ligger til grunn for denne praksisen.
Min problemstilling:
«Hva gjør en lærer i vgs. for å inkludere elever med spesielle behov i den ordinære undervisningen og hvilke refleksjoner ligger til grunn for lærerens praksis»?
Jeg erfarer at flere skoler jeg er i kontakt med gjennom min jobb som rådgiver i PPT organiserer spesialundervisninga ved å gruppere eller ta elever med IOP ut av fellesskapet. I min hverdag som PP rådgiver ved en videregående skole treffer jeg mange flinke lærere, en av disse opplever jeg som dyktig til å inkludere elever med spesielle behov i klassen sin. Jeg ønsket å lære mer om hvordan hun gjør dette i praksis, og valgte derfor å studere henne i sin lærergjerning i klasserommet. Jeg har anonymisert læreren ved å kalle henne Eva.
Jeg har valgt en kvalitativ kasusstudie hvor jeg observerte læreren i klasserommet i tillegg til at jeg gjennomførte et semistrukturert intervju. Gjennom analyse av data fant jeg de tre kategoriene emosjonell støtte, organisering i klasserommet og læringsstøtte til elevene.
Inkludering er hovedtema i min studie, jeg har derfor valgt teori om inkluderende spesialundervisning. Jeg viser bl. a til Mitchell (2008) som ser inkludering på en bredere og mer omfattende måte enn det som har med organisering og det å inkludere elever fysisk i klasserommet. Det var ellers funnene jeg gjorde gjennom min analyse som ble bestemmende for resten av den teori jeg valgte. Både nasjonal og internasjonal forskning samt offentlige styringsdokumenter som dreier seg om relasjonsbasert klasseledelse er belyst. Pianta og Hamre (2006) viser til tre kriterier ved klasseledelse som har stor betydning for elevenes atferd i klasserommet. Mine funn i studien er sammenfallende med disse kriteriene, og jeg går derfor nærmere inn i Pianta og Hamres teori om disse kriteriene ved klasseledelse. Anerkjennelse er ifølge Pianta og Hamre en vesentlig faktor i emosjonell støtte. Jeg valgte derfor å belyse emosjonell støtte ved å ha et eget kapittel om anerkjennelse for å få en dypere forståelse av begrepet.
Hovedfunn i min studie er at læreren bruker emosjonell støtte i sin undervisning og ledelse av klassen bl. a ved å utstråle varme. Hun bruker humor, har blikkontakt, bruker ros og oppmuntring, og det er et positivt klima i klasserommet. Hun kjenner elevene godt og er sensitiv for deres behov. Anerkjennelse ser jeg også er en betydningsfull del i Evas måte å utøve emosjonell støtte på. Hun anerkjenner elevene for den de er og er opptatt av at elevene skal mestre.
Når det gjelder organisering i klasserommet finner jeg at hun er tydelig på rutiner og regler i klasserommet. Hun har faste rammer for oppstart av timer som gir forutsigbarhet for alle elevene. Hun er godt forberedt til timene og utnytter undervisningstida godt. Eva bruker kollektivt retta arbeidsformer, med allmenne pedagogiske strategier i undervisningen. I tillegg ser jeg at skolens ledelse har valgt å bruke ressursene til spesialundervisning på en slik måte at de kan ha et relativt lavt elevtall i klassen, 15 elever. Dette gjør at Eva får et større handlingsrom enn om hun hadde hatt 30 elever.
I kategorien læringsstøtte til elevene ser jeg at Eva fokuserer på å knytte ny kunnskap til det elevene kan og har erfaring med fra før. Hun er opptatt av at undervisningen skal fokusere på at elevene skal forstå innholdet i stedet for memorering av fakta. Hun tilpasser også vurderingene og tilbakemeldingene til elevene ut fra hvor de er i sin læringsprosess. | nb_NO |
