Jakten på eksellens - en trussel mot forskningsfriheten i akademia

Abstract

EU har gjort utdanning til et felles politisk spørsmål. Dette har resultert i en politikk for samkjøring av høyere utdanning i Europa og anbefalinger om hvordan universitetene burde organiseres for å gjøre dem konkurransedyktige i et europeisk kunnskapsmarked. Ifølge OECD burde universitetene bruke ressursene strategisk for å skape internasjonalt fremragende forskning og utdanning. Inspirert av New Public Management anbefalte OECD å fristille universitetene fra staten og styre på armlengdes avstand for at ledelsens resultatansvar ville føre til bedre resultater (OECD 2002).

Da universitetene fikk mulighet til å fristilles fra departementets direkte styring i 2001, grep NTNU som det første universitetet i Norge denne muligheten begjærlig. Dominert politisk av den prestisjefylte tidligere Norges Tekniske Høgskole (NTH) med lang tradisjon for utdanning av framtidige industriledere og nært samarbeid med industrien for å møte deres behov for innovasjoner og utdanning av kvalifiserte sivilingeniører, ønsket de reformen velkommen. Fra 2005 og utover ble valgte ledere suksessivt erstattet med ansatte, og arbeidet med strategisk styring av forskningen for å bli et internasjonalt fremragende universitet startet. Med NTNU som eksempel argumenterer jeg for at ledelsens strategiske styring truer universitets egenart fordi den truer de ansattes forskningsfrihet og enheten mellom forskning og undervisning gjennom krav om å søke ekstern finansiering av forskningen og ved å styre ressursene mot sentrale strategiske forskningsområder og potensielt fremragende forskergrupper.