| dc.description.abstract | Dette prosjektet gir innsikt i hvordan skolen bør ivareta barn i sorg ut fra det to barn formidler. Oppgaven bygger på følgende forskningsspørsmål: Hva formidler to barn om egen sorgbearbeiding, og lærerrollen knyttet til denne sorgbearbeidingen? Hensikten er å identifisere deres behov til lærer i sin bearbeiding, slik at en kan bruke denne kunnskapen i praksis.
Det teoretiske grunnlaget har opphav i både litteratur om sorgteori på generell basis og sorgstøtte i skolen. Prosjektet har en kvalitativ tilnærming. Som metode foreligger semistrukturerte intervju med basis i det narrative, samt dokumentinnsamling av brev, tegninger og andre skriftstykker som supplement. Dette er en casestudie, og har et strategisk utvalg av to søsken; en gutt på elleve og en jente på ni år. Foreldrene blir brukt som supplement når det gjelder datainnsamling. Den deltakende familien er i sorg, da de har mistet et to år gammelt familiemedlem. Her er det foretatt separate intervju med barna gjennom til sammen fire intervjusituasjoner.
Studien viser at barna deler noen felles behov, og i andre tilfeller har svært ulike behov fra hverandre. Hva de trenger kan variere ut fra sorgens tidsperspektiv. De ulike behovene ligger særlig i det å uttrykke seg, eller å få utløp for sorgen. Gutten ser ut til å ha samtale som sitt fremste uttrykksmiddel, hvor jenta uttrykker seg konkret og visuelt gjennom tegning og skriving. Lærer må derfor legge til rette for det å uttrykke seg på måter som samsvarer med barnas ønsker. De viser også ulike behov for tilpasning av det faglige i skolen, da sorgen for jenta ikke viser seg i skolefaglige følger. Gutten har derimot fått konsentrasjonsvansker som en følge. Lærer må således tilpasse faglig innhold og mengde etter forutsetninger, samt gi nødvendige avbrekk. Ingen av barna viser ønske om å samtale om sorgen i skolesammenheng. En mulig grunn kan være at lærer-elev-relasjonen mangler tillit, og dermed er for svak. Det at de ikke ønsker samtale i skolen kan også ses i sammenheng med andre funn i undersøkelsen, som for eksempel at de ser på egen sorg som svært personlig. Begge formidler at de vil ha en normalisert skolehverdag, og det virker som om de ikke vil skille seg ut fra medelevene. Dette kan være en årsak. Selv om barna ikke ønsker oppmerksomhet på sorgen, trenger de å bli sett og forstått. Det er derfor viktig at lærer utøver empati og omsorg varsomt, men likevel hyppig. Det å ha en normal skolehverdag kolliderer med nødvendigheten av utløp for sorgen.
Således bør lærer finne en balanse mellom normalisering og sorgstøtte. | nb_NO |
