''Jeg er jo en lærer, jeg har ikke utdanna meg for å drive med krisehåndtering'' - En kvalitativ studie av læreres erfaring med elever i krise

Abstract

Temaet for denne studien er læreres erfaringer i arbeidet med elever i krise, i spennet mellom å skulle gi eleven omsorg, og å støtte eleven i å møte skolens krav. Studien vektlegger den typen krise som oppstår når en forelder dør. Hensikten har vært å bidra til økt forståelse av hvordan lærere erfarer å møte elever i krise, og på den måten vinne ny innsikt i læreres krisehåndtering i skolen.

Studiens problemstilling er som følger: «Hvilke erfaringer har tre lærere i møte med elever i krise – i spennet mellom omsorg og skolens krav?». Denne problemstillingen har blitt undersøkt med en empirinær tilnærming, gjennom semistrukturerte dybdeintervjuer med tre lærere i grunnskolen, som alle har erfaring med elever som har mistet en forelder. Deres perspektiv på elevenes erfaringer, og deres perspektiv på eget arbeid, har blitt belyst og drøftet ved hjelp av Noddings’ (1988, 2012, 1984/2013) omsorgsetikk, Banduras (eks. 1999, 2006b) teorier om mestringsforventning og å være agent i eget liv, og Antonovskys (1996, 1987/2012) teori om opplevelse av sammenheng. I tillegg ble Aristoteles’ begrep «fronesis» (Aasen, 2006; Biesta, 2015; Rabbås, 1998) presentert i drøftingskapittelet, for å gi utvidet mening til studiens sentrale funn.

De sentrale funnene i studien, viser at lærerne gjennom sine erfaringer, erkjenner at det ikke finnes noen fasit på god lærerpraksis i møte med elever i krise, at det ikke er noen logikk i en krise, at de er feilbarlige i møte med elever i krise, og at disse erkjennelsene er betydelige kilder til trygghet og handlekraft, i møte med elevene. Videre fremkommer det i studien at lærerne erfarer omsorg og krav som gjensidig avhengige dimensjoner, som støtte til livsmestring, agentgjøring (jf. Bandura, 1999, 2006b), og opplevelse av sammenheng (jf. Antonovsky, 1996, 1987/2012). Med bakgrunn i tryggheten og handlekraften som oppstår i møte med elevene, over tid, ligger også lærerens mulighet til å håndtere det utfordrende gjensidige forholdet mellom å skulle gi eleven omsorg, og å støtte eleven i å møte skolens krav. Sist og kanskje viktigst av alt, fremkommer det at eleven er den som sitter med svaret når det gjelder lærerens praksis, som agent i eget liv (jf. Bandura, 1999, 2006b).

Studiens mest sentrale implikasjon utledes til å omhandle lærerutdanninga, og hvordan denne kan utdanne lærere til å bli «kloke» i kriser.