En studie av barnehagelæreres erfaring med barn som har sein eller avvikende språkutvikling

Abstract

Språk er et viktig redskap for å samhandle med andre, gi uttrykk for følelser, kunnskap og behov. God språkutvikling har betydning for læring og sosial fungering. Barnehagen har stor betydning i forhold til å legge til rette for god språkutvikling, og barn med avvikende språkutvikling skal fanges opp slik at de kan få hjelp og støtte i utviklingen. Hensikten med denne studien var å undersøke hvilke faktorer barnehagen opplever som de viktigste i arbeidet for å identifisere og arbeide med barn som av ulike årsaker har sein eller avvikende språkutvikling. I denne studien har jeg lagt vekt på hvordan dette arbeidet kan gjøres i dagligdagse situasjoner i barnehagen. Jeg var også interessert i hva slags kompetanse deltakerne opplevde at de hadde.

Min problemstilling er: Hva opplever barnehagen som de viktigste faktorene for å identifisere og arbeide med barn som har sein eller avvikende språkutvikling?

Den metodiske tilnærmingen er kvalitativ. Min problemstilling er knyttet til erfaring og opplevelser, og på bakgrunn av det har jeg valgt å bruke kvalitativt forskningsintervju. Fire barnehagelærer ble intervjuet. Og som utgangspunkt for analysearbeidet valgte jeg å benytte meg av tematisk analyse.

I min teoretiske innramming har jeg valgt å ta utgangspunkt i sosiokulturelt perspektiv på læring, og vesentlige trekk ved barns språkutvikling. Sosiokulturell forståelsesramme tar utgangspunkt i at læring hos barn skjer gjennom at de deltar aktivt i et sosialt fellesskap. Resultatene blir også sett i lys av relevant forskning på området.

Kort oppsummert viser resultatet for dette prosjektet at det er spesielt sju faktorer som disse barnehagelærerne opplever må ligge til grunn for å identifisere og arbeide med barn som har sein eller avvikende språkutvikling. Disse sju faktorene er: Lagspill, trygghet og stabilitet, ta i bruk kunnskapsressurser, observasjon og kartlegging, praktisk tilrettelegging, arbeid med spesifikke språkområder og leik. Det kommer tydelig fram at skal disse faktorene være av betydning er den voksnes kompetanse både faglig og evnen til å anvende kompetansen helt avgjørende. Resultatet viser at barnehagelærerne opplever at de ikke har nok kompetanse til å stå alene i arbeidet med å identifisere og arbeide med barn med sein eller avvikende språkutvikling.